Merete sin hverdag og tanker

Flyttet!

2009-07-31T18:04:00.000+02:00

Har flyttet, oppdater likner:

http://grenselandet.wordpress.com

Men hva om...

2009-07-29T20:52:00.002+02:00

Jeg tviler sånn på mine egne følelser og tanker. Det skremmer meg. Jeg vet at mye av det jeg tenker ikke er slik jeg tenker, men så kommer tvilen "Hva om...".
Skal prøve å ta noen eksempler:
- "Uff, jeg begynner å bli syk. Halsen er vondt, og jeg føler meg ikke så opplagt"
"Kanskje det er svine influensa"
"Sannsynligvis ikke. Den første tanken stemmer nok ikke"
"Men hva om første tanken var rett. At det er svine influensa"
"Egentlig bryr jeg meg ikke"
"*Bekymre seg*"

- "Åh, Mimmi spurte meg om å bli med til Bergen. Hun har sikkert lyst å tilbringe tid med meg før hun drar til Oslo"
"Nei, hun følte bare hun måtte siden vi liksom skal være bestevenner"
"Den tanken må være feil. Hun vil være med meg"
"Er jeg nå helt sikker på det...?!"
"Det er bare borderline tanke gangen som styrer deg. Hun vil være med deg"
"Men hva om..."

- "Hun skrev de brydde seg, det er godt å høre"
"Men hva om hun kun skrev det for hun vet du ville reagert om hun ikke hadde sagt det"
"Jeg er så dum. Hun bryr seg jo. Det vet jeg jo"
"Men hva om hun egentlig ikke gjøre det, men er redd for at dersom hun sier hun ikke bryr seg lengre vil jeg ta livet mitt"
"Nei, om hun ikke brydde seg så hadde hun ikke orket å bruke tid på deg"
"Men hva om..."

Jeg blir gal! Tankegangen slutter aldri! Jeg orker snart ikke mer av dette!

Tattoo convention og Lise besøk!

2009-07-25T20:03:00.003+02:00

Da har jeg vært på tattoo convention i Stavanger sammen med Lise. Convention var rå kult!! Vi møtte Isobel Varley, som er verdens mest tatoverte senior dame. Hun er sprø! Dama er 72 år og har hele kroppen dekka! Hodet er dekka av peniser i ulike farger og størrelser. Dama er noe helt annet en 72 åringer flest. Personlig følte jeg ikke hun var så tilstede, da Gud vet hva hun var rusa på. Men så igjen; når man er 72 år, dekka fra topp til tå med tattoo'er og stripper på scenen, da må en forvente at personen er rusa. Videre har vi møtt Norges sterkeste mann, som løfta alle damer bortsett fra Lise (så frekt!!). Elaine Davidson var der også, hun er verdens mest pierca dame! Hun er en av de kuleste personer jeg noen gang har møtt, morsom og med dirty humor. Vi ble liksom bestevenner med Elaine i løpet av lørdagen, og hun digga Lise til de grader. Lise overrasker til stadighet, på fredagen gikk hun modell for Frøken Fryd sine klær (som til informasjon er rå kule. Anbefaler alle å shoppe hos Frøken Fryd), etter moteoppvisningen hadde vi mye morro med Elaine før Lise ble dradd opp på scenen for å lære å danse Hawaii dans. Jeg tror Lise hadde en stor fordel i og med at hun har dannsa magedans. Etter to dager hvor jeg har løpt beina av meg, masse folk og action, så jeg frem til å dra hjem til Haugesund nå kl 20.15, så viste det seg at bussen ikke går før 22.00. Jeg begynte nesten gråte, for jeg er super sliten og orker ikke gå helt tilbake til convention. og i morgen skal jeg kjøre store deler av veien til Lindås/Bergen, jeg trenger virkelig å sove og slappe av... Så nå sitter jeg her på Byterminalen og venter på at kl skal bli 22.00. Bare 1 time og 32 minutter igjen... Men jeg orker ikke gå helt bort til convention. Takk Gud for i-pod med internett og usikra nettverk. 1 time og 30 minutter igjen...

Rulle utenfor stupet

2009-07-19T20:53:00.003+02:00

Hyle!
Skrike!
Kaste seg ned!
Og rulle utenfor stupet!!!

....Hater....

JEG KLARER IKKE DETTE HER!

Ser frem til en time hos Marianne på onsdag... Bare jævla dritt at dagene går så sykt sent! Jeg trenger Marianne!!! (Ikke bruk det imot meg neste gang jeg skriver jeg hater henne)

Ellers er det snart Tattoo Convention!! *Glede seg*

2009-07-15T14:47:00.002+02:00

Heisann alle dere som leser bloggen min!
Kan dere ta dere to sekunder å gjøre noe for meg? Ei av jentene jeg var trener for for ganske mange år siden har designet egen ridestøvel, og er med i konkurranse. Det vil bare ta dere to sekunder å gå inn på sida og trykke "Stem".

http://no.ridstovel.se/?boot=1629

På forhånd tusen takk!

Surfing på Sandve

2009-07-12T13:48:00.006+02:00

Jeg har hatt min første surfe tur! Det var skrekk blandet fryd, super skummelt men så morro.

Vi starta med å få på oss drakter og sko, noe som var en kunst i seg selv. Så bar det avsted til stranda som ligger ca. 1 times kjøring fra Haugesund. Her fordelte vi brett, og fikk beskjed om å ha det litt morro i vannet en 20 minutters tid, før vi begynte "undervisningen". Første bølga gikk greit, og jeg tenkte "Wow, dette er gøy". Så kommer bølge nr. 2 som er altfor stor for en nybegynner (Vi ble lovt at bølgene skulle være en maks 1 m, men det viste seg at bølgene ble 1,5 m), jeg får fart på brettet og surfer ei stund før jeg får "nose", det vil si at brette tippet for mye frem over, slik at tuppen på brettet kom under vann, og dermed fungerer den som en katapult; kaster meg i en strak salto fremover for så å bli dradd under vann, og når en endelig kommer opp igjen kommer ei ny bølge med surfebrettet som til tross for at det er festet i en "lease" (Tråd) får stor fart og treffer deg rett i ansiktet, før bølga på nytt kommer å drar deg under. Skummelt. Jeg tenkte "Hva faen har jeg begitt meg ut på". Så var jeg litt skeptisk, og egentlig livredd. Vi ble ropt opp på land og fikk gjennomgått litt grunnprinsipper, og så var det ut i vannet igjen og nå var jeg ikke fult så redd lengre. Så surfa og fikk noen ganske så gode bølger. Jeg klarte ikke å reise meg på brettet (stå), men jeg skal øve mer, så kommer jeg nok opp! For jeg kan si såpass; at selv om jeg idag er totalt ødelagt, banka opp og har sand på de mest utenkelige plassene, og har masse sår på hender som gjør at jeg ikke klarer å bøye dem - SÅ SKAL JEG HA FLERE KURS!!!

EM i cheerleading 2009

2009-07-05T19:28:00.003+02:00

I går og idag har det blitt arrangert EM i cheerleading i Nyköping i Sverige. 1.400 utøvere fra 12 land konkurrerer i kategoriene cheerleading og cheerdance. Og Norge stiller med 228 utøvere fra 9 klubber.

Lørdag var dagen for EM i senior klassene (16år+), der tok Norge 4 gull, 1 sølv og 1 bronse. GRATULERER!!!

Her er de norske plasseringene i seniorkategoriene:
Cheerdance senior
1. Sirens
4. Intros

Group stunt All Female senior
1. Viqueens Shorties
5. NRC Tigers Prestige

Group stunt mixed senior
1. Åsane Seahawks Superstars
6. Wapz Athletics

Partner stunt senior
6. NRC Tigers, Superior
9. Åsane Seahawks, Andersen/Mentzoni

Cheer All Female Senior
2. Viqueens Spirit
3. NRC Tigers Elite

Cheer Mixed Senior
1. Viqueens Force
6. NRC Tigers Co-ed

Cheer dance junior
7. Sirens Jr Elite, Norway
15. ECT Eagles Shine, Norway

Individuell junior
4. Tina Andresen, Norway

Group stunt mix junior
3. SCL Blue Rockers, Norway

Group stunt all female junior
1. Viqueens Miracle, Norway
5. Amazing, Norway

Cheer all female junior
2. Viqueens Incredible, Norway
4. Charmers Enchanted, Norway

Cheer mix junior
3. SCL Shooting Star, Norway

Totalt:
5 gull, 2 sølv og 3 bronse.

Porque la vida es asi

2009-07-03T01:04:00.002+02:00

Noen blogg lesere som snakker spansk? Kan noen gi meg en bedre oversettelse på denne sangen enn den jeg har funnet og sitert under?

Sangen synges av Jennifer Lopez og heter "Porque la vida es asi"

I hurt so without reason
Why be that when the delivery corazn
Someone has to hurt
Why be that when love of truth
And em m going to sow doubt ...
And the sadness accompanying me.
Being that my luck in love me abandon.
And my faithful friend is pain.
And that is my loving nostalgia.
We no longer want to continue as ms,
I do not want to live my life as ...
Why life is as
Why not have mercy
Why teach me to love.
Why life is as
Then it makes me suffer
Why do I mourn
It never did anyone wrong
Why life is as
Oh, tell me ...
Why not have mercy
Then it makes me suffer
Why life is as
Why do I mourn
Why teach me to love
So I want to understand SLO ...
Being am fortunate in that love me abandon
And the sadness I accom
And that is my faithful friend pain
And that is my loving nostalgia
We no longer want to continue as more ...
I do not want to live my life as
Why life is as
Why not have mercy
Why teach me to love
Then it makes me suffer
Why life is as
Why do I mourn
Oh, tell me ...
Why life is as
If anyone ever did wrong
Why not have mercy
Why teach me to love
Then it makes me suffer
Why do I mourn
Why life is as
So I want to understand SLO
Why not have mercy
Why life is as
Why teach me to love
Then it makes me suffer
Why life is as
Why do I mourn
If anyone ever did wrong
Oh, tell me ...
Why life is as
Why not have mercy
Why teach me to love
Then it makes me suffer
Why life is as
Why do I mourn
So I want to understand SLO

Bloggurat

2009-07-02T15:58:00.001+02:00

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Så nå har jeg både Bloggurat og Bloglovin'

Identitet. Merete eller borderliner?

2009-07-01T17:04:00.003+02:00

Friskmeldt borderliner. Ordene har vært i mine tanker ganske lenge nå. Friskmeldt. Er det mulig å bli friskmeldt? Under DPS innleggelsen i Mai spurte jeg tre av de ansatte om dette: "Kan jeg noengang bli frisk?".
Marie som var sykepleie student, sa hun hadde tro på meg, at jeg var en fighter som hadde vunnet over mange kamper og at jeg en dag ville bli frisk.
Åshild er bare god og vil bare gi meg håp, så hun sa at alter mulig.
Hilde som har vært min kontakt sykepleier i flere år sa at jeg ikke kunne bli frisk, men at jeg kunne kontrollere det bedre. Hun sa også at det ikke ville bli min siste innleggelse på DPS. Skikkelig oppmuntrenes å vite at de venter meg inn når som helst liksom.

Men det har aldri helt sluppet taket. Disse ordene. Friskmeldt borderliner.

Så skrev jeg da innlegget om Borderline sånn generelt. Og der skrev jeg om man skulle kalle det en sykdom eller lidelse. Svaret jeg kom frem til etter å ha lest uendelig mange artikler om Borderline var at det hverken er en sykdom eller lidelse, det er en personlighets type.

Så tenker jeg; Friskmeldt av sin egen personlighets type...hva har man igjen om personlighets typen forsvinner.

Jeg tok dette opp med Helga i går. Hun sa det kaltes en personlighets forstyrrelse, og jeg svarte at en forstyrrelse vil man jo ha bort, men jeg vil jo ikke ha bort personligheten min. Jeg spurte om man kunne sette en strek over diagnosen, fjerne den helt, noengang. Hun var usikker på dette, og mente jeg burde ta det opp med Marianne etter ferien.

For alle disse spørsmålene jeg har rundt diagnosen min, er like mye spørsmål om min egen identitet. For hvem er jeg om man fjerner borderline personlighets typen min? Hvem er jeg da?

Helga spurte meg hvor gammel jeg var da jeg fikk diagnosen, og jeg svarte 18 år for man kan ikke sette diagnosen før det. Hun svarte; "Men da har du hatt diagnsoen i 3 av 21 år. Du har levd 17 år uten diagnose". Det er sant, og jeg innrømte det for henne. Men jeg la også til "det har alltid vært noe gale".

Identitet. Hvem er jeg?

Ser jeg på meg selv som Merete eller som Borderline?! Jeg må ærlig innrømme at jeg omtaler meg selv som borderliner oftere enn jeg omtaler meg selv som Merete. For hvem er Merete? Jeg har oppskriften på en borderliner, men jeg har ingen oppskrift på Merete.

Alt jeg vet er at Merete elsker cheerleading mer enn noe annet, og at Merete skulle gjerne byttet borderline diagnosen ut i en hvilken som helst annen diagnose.

Jenta i grenseland

2009-06-23T15:51:00.003+02:00

Det er ikke en hemmelighet at jeg har borderline personality disorder/emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg tror aldri jeg har blogga skikkelig om denne lidelsen, og vil derfor gi det et forsøk!

(Bilde kan sees i full format her)

Hva er borderline?
Borderline pasienter reagerer ofte intenst følelsesmessig, skifter ofte fra sympati til antipati, og deres forsvarsmekanismer synes å være preget av splitting, primitiv idealisering, projektiv identifisering, projisering, omnipotens og devaluering. I en rekke kliniske arbeider om den narsisstiske personligheten finner man mange av Borderline klientens trekk, med sårbarhet for krenkelser og objekttap Kilde.
'Personlighetsforstyrrelse kjennetegnes ved en klar tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende. Pasienten har en tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv adferd. Det foreligger også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende adferd, særlig hvis impulsive handlinger blir hindret eller kritisert.
To typer kan skilles ut:
- Den impulsive typen, som hovedsakelig kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll.
- Den ustabile typen, som i tillegg kjennetegnes ved forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold, og ved en tendens til selvdestruktiv adferd, herunder selvmordshandlinger og -forsøk'
Kilde: WHOs beskrivelse i diagnosesystemet ICD-10, der de kaller lidelsen «ustabil personlighetsforstyrrelse».
Den impulsive typen må ha tre av følgende kriterier, og ett av dem må være det andre punktet under:
- Markert tendens til å handle uventet uten å ta konsekvenser i betraktning.
- Markert tendens til kranglevorenhet og konflikter med andre når impulsive handlinger blir hindret eller kritisert.
- Tilbøyelighet til sinneutbrudd eller vold, med manglende evne til kontroll.
- Vansker med å holde fast på en handlingssekvens så sant umiddelbar belønning foreligger.
- Ustabilt og lunefullt følelsesliv.

Borderline typen kjennetegnes av trekk fra den impulsive typen, samt minst to av følgende kriterier:
- Forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier.
- Intense og ustabile forhold.
- Store anstrengelser for å ikke bli forlatt.
- Gjentatte trusler og tendens til selvdestruktiv atferd.
- Kronisk følelse av tomhet Kilde

Er borderline en sykdom eller lidelse?
Borderline-begrepet ("ustabil personlighetsforstyrrelse") er omstridt. Om man skal kalle borderline en sykdom, og stille det som en sykdomskategori blir den rar, ettersom den er dårlig avgrenset. Forskere ved Ullevål Universitetssykehus har gjort en analyse av personlighetstrekk hos 930 pasienter, deriblandt 252 med diagnosen borderline. Man finner at svært mange har borderline trekk, og at det ikke finnes noen klar grense mot normalitet og heller ikke ot de andre personlighetsforstyrrelsene. Videre finner man dessuten at borderline pasienter er ulike seg imellom. Det er derfor ikke noe grunnlagt for å hevde at "borderline" er en sykdom. Borderline beskriver en personlighetstype som man kan ligne mer eller mindre på. Ligner man mye på denne personlighets typen har man større problemer enn om man ligner lite på den. Kilde.
Begrepet borderline betegner psykiske lidelser som i alvorlighetsgrad ligger mellom de alvorligste sinnslidelsene (psykoser) og de lettere sinnslidelsene (nevroser) Kilde.
(Bilde kan sees i full format her)

Hvor utbredt er borderline?
To prosent av den norske befolkningen så følelsesmessig ustabile at de fyller kriteriene for en borderline personlighetsforstyrrelse. Økningen av borderline pasienter er stor, og kan sees i sammenheng med sviktende omsorg i barndommen Kilde.
Blogger til personer som er åpne om sin Borderline diagnose:
Trine, Lise, Liljen, Merete,

Hvorfor utvikler noen borderline?
Årsaken til borderline er ukjent, men en antar at både medfødt temperament og oppvekst- og miljøforhold har betydning. Borderline kompliseres ofte av spiseforstyrrelser og stoff- og alkoholmisbruk Kilde.

"Borderline pasienter tar livet sitt"?
Inntil ti prosent av de 90.000 nordmennene som har lidelsen, kan før eller senere ta sitt liv. Kilde

"Borderline pasienter er seksuelt misbrukte"?
Ofte ser en at seksuelle overgrep er en del av bilde når det gjelder borderline-tilstander Kilde,
Det er derimot ikke sagt at alle borderline pasienter er seksuelt misbrukte.

Behandling av borderline pasienter:
Stabilitet, faste grenser og hjelp til å forstå forbindelsen mellom gjerning og konsekvenser er stikkord for behandling av borderline pasienter Kilde. Behandlingen består i samtaler med vekt på å lære bedre impulskontroll og håndtering av sterke følelser. Innleggelse i sykehus kan være nødvendig i perioder. Mange pasienter vil i tillegg også ha utbytte av legemidler Kilde.
Allmennlegens kontor/Primærlegen: Primærlegen møter oftest borderlinepasienten i en akutt krise, som ved selvmordtrusler, forverring av spiseforstyrrelser, stoff- og alkoholmisbruk. Allmennlegene belastes med mange av disse pasientene - ikke minst fordi det er for få psykiatere og psykologer her i landet. Og i de tilfeller hvor pasienten blir henvist til spesialist, faller mange ut av behandlingen. Pasientgruppen er en av de mest krevende på allmennlegens kontor, blant annet som følge av tendensen til impulshandlinger, selvdestruktivitet og selvmordsfare. Kilde

Kan man bli "frisk" av borderline?
Når disse pasientene nærmer seg midten av trettiårene, avtar driftspresset og selvmordsrisikoen blir mindre. Faktisk vil to av tre som fikk diagnosen i ung voksen alder, senere i livet ikke lenger oppfylle kriteriene for lidelsen. Prognosen er god, om vi bare greier å hjelpe pasienten gjennom de første, risikofylte årene. Kilde
Andre som blogger om "friskmelding" av borderline pasienter er Lise og Liljen.

Personlig ser jeg det som umulig å bli "friskmeldt borderliner" ettersom borderline er min personlighets type. En kan derimot redusere borderline, øke impulskontroll og stabilisere følelses livet.

Baaahhhh....

2009-06-17T23:05:00.003+02:00

Jeg avlyste timen med Marianne som jeg skulle hatt idag... :s *Grøss* Jeg vet det ikke er så lurt av meg å tulle med timene hos både Marianne og Helga, men akkuratt nå er jeg så sliten at jeg ikke orker å høre på negative tilbakemld. fra personer som egentlig burde støtte meg:

"Du har ikke godt av å ha venner som sliter psykisk, og du bør kutte dem ut!"
(Skal jeg kutte ut venner som sliter psykisk har jeg jo ingen venner igjen omtrent)

"Du fokuserer altfor mye på selvskading!"
(Selvfølgelig fokuserer jeg mye på selvskading, det er jo et av mine største problemer. Og jeg snakker ikke med Gud og hver mann om selvskading - kun Lise, Helga og Marianne som får vite mye om den)

"Du må få mer innhold i dagene dine, før vi kan begynne behandling, for eller kan du ikke utnytte deg behandlingen"
(Får jeg behandling vil jeg jo klare å få mer innhold i dagene mine først. Om jeg skal raske på å finne på ting og tang hele tiden så hadde jeg brent meg kraftig igjen)

Baaahhhh.....

I am....

2009-06-14T19:26:00.004+02:00

Hvorfor kan ikke jeg si noe
....når du forteller alle.

Jeg føler meg ganske så alene for tiden. Ønsker veldig lite å fortsette behandlingen hos Helga og Marianne, for jeg er sur og redd verden akkurat nå. Men jeg tror jeg går til Helga i morgen. Eller...jeg vet ikke... Det gjør vondt eller ekkelt inni meg når jeg tenker på det.
Kanskje jeg bare skal vente og se i morgen.

Soloppgang, Gode venner og Stavanger

2009-06-13T05:06:00.002+02:00

Kl. er 05.07 og vi har vært oppe i hele natt, og fått med oss soloppgangen! En nydelig opplevelse å vente på sola, prøve finne ut hva skyene ligner på og bare være med venner her og nå. Slippe tenke for ei stund. Jeg vet nedturen kommer når jeg begynner å bli trøtt, men akkurat nå forsøker jeg å fokusere på her og nå. Og her og nå er ganske ok. Kjenner jeg er litt sliten, og vet ikke hvor lenge jeg holder ut (Hente deg inn igjen Merete; HER OG NÅ!!).

Men er her i Stavanger, sola har stått opp og TIA og Vanja søte er her <3 men det går bra!

Tenker på mi søte...savner deg, og Stavanger gjør nok savnet litt større enn det hadde trengt å være. Legger 50 kr for kort i postkassen din i løpet av dagen.

Kl. er 05.12, og jeg stopper bloggingen for i natt/dag.

TIA here we come!

2009-06-12T13:29:00.002+02:00

TIA søte! Endelig får jeg muligheten til å besøke deg. Desverre vet jeg ikke om formen tillater meg å være i Stavanger hele helga, men jeg kommer iallfal ned til deg i løpet av dagen og blir iallfall til imorgen. Men vi satser på at jeg blir hele helga eller hva?! TIA har fiksa oss sminke kurs i morgen, jeg er ikke så begeistra for sminke, men men.

Reiser ned over med bussen sannsynligvis sammen med Vanja søte, som også skal besøke TIA denne helga. Blir så kos å være med både TIA og Vanja igjen. Sist vi var sammen alle tre var jo fotball kampen 16.Mai.2008. Haha. Kjempe glad i TIA og Vanja!

Pappa drar på fjelltur denne helga, så dagen idag skal jeg tilbringe med mamma, og så tar jeg siste buss fra Haugesund til Stavanger sammen med Vanja.

Nå har jeg nettopp hatt en lang tlf. samtale med Farmor, og forsøkt å forklare at vi ikke trenger middag, for jeg og mamma har alt en middags avtale. Tror hun forsto poenget til slutt (Håper iallfall det).

Frem over nå er litt travel føler jeg, kanskje det er for jeg ikke har det så bra nå. Men denne helga er det TIA og Vanja det gjelder. Så er det trening på onsdag, men egentrening hele uka før det også. På fredag reiser hele familien til Stavanger igjen, da verdens kuleste søskenbarn skal gifte seg på lørdagen. Fredagen er det grilling på Solborg folkehøgskole, lørdag gifter de seg i domkirka i Stavanger og så er det feiring på et hotel etterpå, søndag reiser jeg og Zara Emilie tidlig hjem slik at vi kan delta på siste dagen av treningsleiren vi arrangerer. Litt dumt at det er treningsleir samme helga som vi er i bryllup + samme helg som rockfest. På søndag kveld skal Alexander Rybak synge og Team-Hanne entrer scenen. Det må vi jo bare få med oss!

Be blessed!
- Merete

Sofia Jannok "Liekkas"

2009-06-11T16:47:00.001+02:00

Ikke en unnskyldning

2009-06-10T15:36:00.003+02:00

I går kveld bestemte jeg meg at jeg skulle klare å "begrave stridsøksa". Jeg satte opp ei maske å latet som om det som har skjedd ikke påvirket meg. Sannheten er den at det påvirker meg så altfor mye. Og det verste var at jeg ikke en gang viste hvorfor alt begynte. Så jeg begynte å lage meg opp tanker, typisk borderline tanker. Jeg laget opp tanker om at jeg var mindre verdig, at ingen likte meg. Jeg var altfor enkel å velge bort, så hvorfor skulle noen bry seg om meg. I tillegg stolte jeg på denne personen. Og selv etter alt dette begynte, stolte jeg på personen det gjaldt. Denne tilliten ble bryt ved at vedkommende logget seg inn på bloggen min for å slette noe personen hadde laget til meg. Mine tanker og reaksjon ble da fort: Denne personen, som jeg har hatt så mye tillit til, svikter meg. Da er det vel like fort at andre personer jeg stoler på svikter meg. Jeg kan ikke stole på noen. Det er ikke første gang jeg opplever at tilliten jeg viser til en person blir bryt, og det er grunnen til at jeg ikke stoler så mye på personer, noe som igjen er grunnen til at jeg står fast i behandling.

I går kveld fikk jeg da nok. Tankene på å avslutte alt ble sterke, for det var så mye negative tanker som gikk på meg selv. Jeg klarer ikke leve om det er slik livet er. Men jeg sendte da en mld til begge de involverte. Jeg skrev at jeg ikke ville ha noe mer med en av partene for det skader meg bare mer enn det gjør bra. Jeg skrev også at jeg kom til å slette blogg innlegget og kommentarene. Ikke for at jeg ikke står for hva jeg har skrevet, men for en tredje person ble såret. Denne personen fortjener så absolutt ikke være midt inni det. I tillegg skrev jeg at jeg ville delta på blogg treffet, og jeg håpet personen var voksen nok til at dette ikke ble vanskelig for den uskyldige tredje parten. Til svar fikk jeg at jeg ikke var velkommen på bloggtreff.

Idag har vi forsøkt å ordne opp, men det fungerte vist ikke. Hele samtalen bar preg av at det var tre borderlinere som alle var ekstra sårbar for avvisning og hadde en svart hvit tanke gang. Jeg forsøkte å føre en voksen samtale, men parten trakk seg fra samtalen.

Ikke kom å si jeg ikke forsøkte. Nå er jeg lei.

Regine Stokke

2009-06-05T20:16:00.002+02:00

Jeg har i den siste tiden kommet over en del nye blogger. Fra før har bloggene jeg leser bært preg av psykisk lidelse, men den siste tiden har jeg kommet over blogger om fysisk lidelse også. Mange av disse bloggene om fysisk lidelse er ofte slitsomme og usaklige, jeg føler bloggeren har litt sånn fjortis oppførsel. Men en blogg om fysisk lidelse jeg har kommet over, er bloggen til Regine Stokke.

De fleste husker nok henne for en tid tilbake da alle aviser skrev om henne. Jeg må si at jeg beundrer Regine Stokke! Hun står i sin sykdom, samtidig som hun klarer å være saklig. Hun skriver ikke mye av det "Stakkars meg, jeg har det så fælt". Fokuset på bloggen hennes ligger også en god del på andre. Hun har en støttekonto, og et av hennes forslag var å bruke disse pengene på å bedre tilværelsen på sykehus for andre. Jeg synes dette er sterkt gjort. Hun har all min respekt, og jeg beundrer hennes livmot! Og jeg skal følge hennes blogg videre!

I tillegg kan man også kjøpe klær, hvor overskuddet går til Regine Stokke's støtte konto. Her har jeg kjøpt klær for over 600 kr. Gleder meg til de kommer.

Bloggen til Regine Stokke finner du her: http://sinober.blogg.no/
Og klærna finner du her: http://www.beltespenner.com/

(Bildet er fra Regine sin blogg, og jeg håper det er greit jeg la det ut her...)

Du har all min respekt, og all min støtte Regine! Fortsett kampen din!

BlogLovin

2009-06-05T19:46:00.000+02:00

Follow my blog with bloglovin´

Da har jeg fått meg BlogLovin... Forsøker å finne ut av den... Ellers ikke stort å rapportere.

Mestrings strategier for selvskading

2009-05-29T17:09:00.002+02:00

Så et frø: Ikke forsøkt, og tror den fungerer dårlig ved impulsivitet og om man er usikker på om man ønsker å slutte.
Se en film: Forsøkt, med godt resultat!
Syng høyt: Ikke forsøkt
Lag noe med Origami (En japansk kunst form): Ikke forsøkt!
Kontakt familie og venner: Forsøkt med venner, med godt resultat!
Aromaterapi: Ikke forsøkt
Skriv et brev: Forsøkt.
Camp i friluft: Ikke forsøkt!
Ta et boble bad/bad: Forsøkt. Jeg tror derimot det ikke fungerer om grunnen for til at du vil skade deg selv er for du misliker den delen av kroppen du vil skade.
Inviter en venn med på kaffi: Ikke forsøkt.
Bak en kake: Ikke forsøkt!
Planlegg en ferie: Ikke forsøkt!
Chat med venner på nettet: Forsøkt, med godt resultat.
Legg kabal: Forsøkt, men ikke så godt resultat. Kabal er kjedelig og lite underholdene sånn egentlig.
Kjøp en gave til deg selv: Forsøkt, med godt resultat.
Spis favoritt maten din: Ikke forsøkt, men så tror jeg ikke det er så lurt å erstatte selvskadingstrang med mat. Det kan fort bli for mye mat, og andre problemer kan oppstå.
Gjør frivillig arbeid: Ikke forsøkt.
Les en bok: Forsøkt, men varierende resultat. Vær obs på hvilken bok du leser.
Håndarbeid: Forsøkt, men varierende resultat.
Lag varm drikke: Ikke forsøkt mot selvskadings trang.
Mat ender, ekorn, fugler: Ikke forsøkt.
Gå på is skøyter: Ikke forsøkt. Men har erfaring på at idretter fort kan bli farlige om man har nok selvskading trang.
Se på bilder: Forsøkt. Vær obs på hvilke bilder du ser.
Gå på museeum: Ikke forsøkt.
Dans: Forsøkt
Klem på boble plastikk:Ikke forsøkt
Rydd: Forsøkt med bra resultat.
Besøk et sykehus/gamlehjem: Ikke forsøkt
Lag et familie tre: Ikke forsøkt.
Skriv ned og analyser følelser: Forsøkt, fin måte å lære å forstå og utsette selvskading.
Hyl alt du kan: Ikke forsøkt. Vær litt obs på hvor du hyler, så folk ikke tror du er helt gal.
Boks på boksebag: Forsøkt, med dårlig resultat. Jeg klarte ikke vise sinne, så slo til blodet sprutet.
Driv med idrett: Forsøkt. Cheerleading gir meg adrinalin kick, utfordring og mestring, dermed er det min beste medisin mot selvskading.
Bygg et kort hus: Ikke forsøkt.
Dekorer hjemmet ditt: Forsøkt. Jeg har laget oppmuntringsvegg med bilder og setninger, fungerer bra og er en langsiktig løsning.
Skriv et dikt/historie: Forsøkt med varierende resultat.
Skriv en dagbok: Forsøkt med varierende resultat.
Mal eller tegn et bilde: Ikke forsøkt.
Lek med såpebobler: Ikke forsøkt.
Lek med et dyr: Forsøkt, med varierende resultat.
Jogg/løp en tur: Forsøkt, med varierende resultat.
Lær å spill et musikk instrument: Ikke forsøkt.
Sykle en tur: Forsøkt, med godt resultat.
Lag og fly med papirfly: Ikke forsøkt.
Gå en tur: Forsøkt, med varierende resultat.
Kjør en tur: Ikke forsøkt. Vil ikke tro det er lurt å kjøre om man har veldig selvskadings trang.
Ta opp igjen kontakten med en gammel venn: Ikke forsøkt.
Hør på musikk: Ikke forsøkt.
Ta et kurs: Ikke forsøkt.
Tenn et lys: Forsøkt, med ok resultat. Vil tro at den grunnleggende hensikten her er viktig. Jeg tente lys for Vivian lenge, og det hjalp.
Ta en ride tur: Forsøkt, med bra resultat.
Planlegg ditt perfekte hjem: Ikke forsøkt.
Planlegg din perfekte fremtid: Forsøkt, med varierende resultat.
Spill et spill: Forsøkt med godt resultat. Kortspillet Stress, og spillet Rummy har vært til god hjelp for meg mange ganger.
Lag et godt måltid: Ikke forsøkt.
Skriv en ønskeliste til jul eller bursdag: Ikke forsøkt.
Besøk en dyrepark: Ikke forsøkt.
Få massasje: Ikke forsøkt, jeg hater massasje.
Planlegg en spessiell kveld med en venn: Forsøkt, hjelper godt på selvmordstanker.
Gå på kino: Forsøkt, vær obs på hvilken film du ser.
Begynn på treningsstudio: Ikke forsøkt.
Spill golf: Forsøkt, med varierende resultat.
Klem isbiter i hånda: Forsøkt, med ok resultat. Jeg hadde bedre resultater da noen satt sammen med meg.
Fyll en bøtte med isvann og dyp hode nedi: Ikke forsøkt, jeg har hørt dette tipse mange ganger, men ser ikke helt hvordan noen kan anbefale noen dette.

Akk jah...

2009-05-27T20:26:00.003+02:00

Dette blogg innlegget fører idag en del tanker med seg.

Først kan jeg jo si at jeg har vært hos Psykolog Marianne igjen idag. Jeg har veldig rare følelser rundt hele greia med Marianne og DPS. I løpet av en dag kan jeg banne og steike og si at jeg aldri vil tilbake til henne, men en time etterpå ser jeg frem til å komme tilbake til henne. Jeg var derimot ærlig idag å sa til henne at jeg etter forrige time var ganske så irritert på henne, og at denne irritasjonen gikk over til redsel for å gå tilbake. Hun tok dette veldig bra, og spurte meg hvorfor jeg trodde det var slik. Jeg fortalte at jeg syntes hun begynte å presse meg litt for tidelig, og at det gjor meg usikker på hele henne. Videre fortalte jeg at jeg hadde oppfatta det slik at dersom fokuset var på selvmordstanker og selvskading så kunne ikke hun jobbe. Dette var vist en misforståelse, for jeg kom til å ha selvmordstanker og selvskadingen ville heller ikke stoppe på en to tre. Men at dersom jeg hele tiden truet med dette, da kunne jeg ikke dra nytte av behandlingen. Jeg sa, iallfall tenkte, at det kun er i perioder hvor dette er fokuset, og at Marianne i de periodene vil forstå.

Videre leste jeg et dikt vakre Liljen hadde skrevet på en av bloggene, og jeg håper det er greit om jeg gjengir det her:
Jeg får ikke puste Din eksistens kveler meg langsomt Bare å vite at du er der ute Levende og fri Til å gjøre hva du vil Dreper meg innvendig Dag etter dag.
{Liljen 08.08.08}
Vakre Liljen, du er ikke alene om å føle det slik. Jeg har de samme tankene, og det gjør drepende vondt innvendig å vite at han er der ute. Fri. Han har alt imens jeg sitter med lite eller ingenting. Jeg tenker ikke daglig på hva han gjor, men stadig ofter kommer tankene inn på at det han gjor var ikke ok. Og det at han kun fikk ei bot på 10 000kr for å ha ødelagt så mye av livet mitt, det synes jeg overhode ikke er ok.

Over til litt hygligere ting:
Idag har jeg hatt to timer cheerleading treninger. Jeg forstår nå godt hvordan det er å stå å snakke til en vegg, for det er hovedsaklig det jeg føler jeg har gjort idag. Men innimellom all snakkingen til veggene har vi fått gjort litt. Vi lærte dem "Stomp-Clap" greiene, og vi gikk gjennom basic cheerleading. Zara Emilie var med på treningen idag også, og kommer til å være med videre også. Idag klarte hun å ta sin første litt mer invikla/avanserte cheerleading stunt, som kalles "Prep" (Bilde er ikke av oss, men hentet fra google):

På onsdag reiser jeg kanskje til Bremen. Skal være der til lørdag. Så flyr vi hjem til Haugesund, og så kjører søstera mi meg rett til bussen, og så skal jeg ned til Lise en tur. Vi skulle feire bursdagen hennes, men vet ikke hva det blir til. Hun skal iallfall få pakke fra Bremen ;)

Da gir jeg meg for ikveld. Må hoppe i dusjen etter hard styrke trening idag.

Forresten; jeg tenkte jeg skulle lage profilen min litt lysere, så hvis noen vil lage nytt banner til meg hadde det vært kjempe fint!! :)) *Hint hint til alle PS'ere der ute*

Hvem er jeg?

2009-05-22T18:10:00.003+02:00

Jeg tenkte det var på tide med en skikkelig presentasjon av meg selv! Nå kommer snart blogtreffet, og jeg vil gjerne at folk skal ha litt bakgrunns info om meg, så slipper jeg å ta alt om igjen og om igjen på blogg treffet.

Hvem er så jeg?!
Først noen stikkord: 21 år, jente, singel, strikke gal, cheerleader.

For 21 år siden gråt jeg for første gang på denne jorda - nærmere bestemt i Haugesund, og fikk etterhvert navnet Merete. Etter de vanlige dagene på barsels avdeling på sykehuset reiste jeg og mamma hjem til huset vårt nord i Haugesund. Hjemme ventet ei storesøster på 8 år og pappa.

Oppveksten min var grei, skal ikke klage. Vi reiste til syden en uke hver sommer, og jeg tør å påstå at jeg etterhvert ble en verdens vant jente. Jeg har besøkt land i hele Europa, vært en tur i Asia (Singapore, nærmere bestemt) og Amerika. Foruten å reise tilbringte vi mange sommerdager inne på landstedet vårt i Sveio. Her var barna fri til å være hvem de skulle ønske, om det var ei indianer pike eller en fisker. Jeg husker spessielt godt en sommer hvor vi alle var hekta på rollespill. Vi kjøpte sitteunderlag, duck-tape og bambus pinner og laget sverd og økser. Etterpå løp vi rundt i skogen, laget små hytter og møttes til kamper ute på marka. Det var forresten ikke bare barna som fikk være hvem de måtte ønske. Inne på landstedet kunne også foreldre legge bort foreldre oppgaven å være med på leken. Vi kjøpte oss knall geværer, både voksne og barn, så delte vi oss inn i lag og løp rundt. Ble en av oss skutt måtte vi sette oss ned å telle til 50.

Det høres ut som jeg hadde en topp oppvekst, men en dans på røde roser var det ikke. Når sommerferien ikke var mer fulgte hverdagen opp. Jeg brukte to år av livet mitt i en knall gul barnehage. Her var jeg jenta med venner, ei flink og smilende jente. Jeg husker at jeg og Andreas gjemte oss i toppen av et tre, og når alle i barnehagen var gått inn satt vi å lo for ingen fant oss. Jeg skulle trodd de ansatte i min knall gule barnehage etterhvert begynte å forstå at var jeg ikke inne i barnehagen, så var jeg i toppen av et tre. Jeg husker også at jeg og Andreas, som var min beste kompis i den gule barnehagen fant dinosaurus beinunder trærna. Hva det egentlig var vet jeg ikke helt, men det var noen små hvite ting i jorda... I tillegg gjorde jeg et tappert forsøk på å reise til Kina, ved å grave et dypt dypt hull i sandkassen.

Jeg kom meg aldri til Kina. I stede endte jeg opp som ei av elevene uten skoleplass - skolen jeg skulle gå på var full og foreldrene mine måtte ta valget om å sende meg til en annen skole. Jeg begynte på mitt første år på den røde skolen i 1994. På skolen var jeg ikke lengre jenta med vennene, og etterhvert forsvant en god del av smilet også. Jeg var en av de som ble mobbet. Grunnen for mobbingen vet jeg ikke. Kanskje er det for jeg var født ekstra sårbar, det er iallfall beskjeden jeg får idag. Etter omtrent hvert friminutt i 6 år ble jeg funnet i en krok inne i gangen, gråtende. Jeg tok meg altfor nær av tingene som ble sagt. Nå er det da viktig å skyte inn at selv om mye av tiden på den rød skolen ble tilbringt i tårer, så hadde den sine stunder også.

I 2 klasse hadde vi klasserom i "dyrehagen". Hver morgen vi kom måtte vi drepe maurene som tilbringte natta på pultene våre. Men det var i 2 klasse vi fikk faddere. Fadderne var de store som gikk i 6 klasse, de skulle komme ned til oss noen friminutter i uka, og da skulle de leke med oss og kanskje hva vi likte aller best sitte på ryggene. Min fadder dukket bare opp en gang, hun ville tydeligvis ikke ha meg som fadder barn. Morten i klassen min fikk en fadder han ikke ville ha - "hun var jo jente". Så Helene ble min fadder. Jeg husker Helene best da vi satt inn i mellom noen trær og pratet. Helene hadde på seg marineblå hettegenser og på hodet hadde hun et mørkeblått skaut, som skjulte håret som var borte. Jeg fikk aldri vite, og jeg spurte vel heller aldri, hvorfor håret til Helene var borte, og hvorfor Helene selv forsvant til tider. Da Helene gikk ut ifra skolen møtte jeg henne hver dag på skoleveien, når jeg gikk til barneskolen og hun syklet til ungdomsskolen. En dag så jeg henne aldri igjen, men det tok noen år før jeg innså at jeg aldri fikk se henne igjen. Helene døde av kreft, og det var grunnen til at verdens vakreste jente ikke hadde hår, det var grunnen til at hun til tider forsvant. Jeg fant igjen grava hennes, og besøker den ofte. Forteller at jeg skulle ønske vi kunne snakket sammen, og jeg forteller at jeg i blant missunner henne for at hun er i himmelen. Helene sin gode kamerat døde et år etter henne, og ligger ved siden av henne på kirkegården.

Ungdomskolen begynte, og den var omtrent lik som barneskolen. Det var ikke ofte jeg ble funnet gråtende, men når ingen så hendte det at jeg gråt. Jeg begynte i denne tiden å gå i en kristen fri menighet. Her danset jeg fast noen timer i uka, hadde bibel grupper/jente grupper og gikk på ungdomsmøter. Etterhvert begynte jeg også å gå på Søndagsmøter. Jeg husker mitt første søndags møte; menigheten hadde besøk av Enevald Flåten, en veldig overkristen mann. Jeg ble vett skremt for han og hele menigheten talte i tunger, og folk besvimte rundt meg. Sterk kost for ei sårbar jente. Jeg ble med tiden "frelst" og tungetaler og møter ble vanlig. I denne tiden fikk jeg mange nye venner, og la nok bort min skepsis til andre mennesker bort. Dette gjort meg nok ekstra sårbar for hva som skjedde så. 15 år gammel begynte en ny mann (26 år) i menigheten. I begynnelsen var han mye alene, og jeg som den flinke kristne jenta jeg var blitt så dette, og begynte å være mer med han - for ingen skal gå i en menighet helt alene. 31.Januar gikk denne mannen langt over mine grenser. Etter noen mnd ble jeg fortalt via nettet at det jeg hadde opplevd var noe som ble kalt seksuelt overgrep.

Det har nok bygd seg mye opp gjennom tidene med mobbing, men 31.januar da jeg var 15 år, var første gang jeg skadet meg selv "alvorlig". Fra før hadde jeg kun rispa meg opp med passer, mens nå gikk det over til kutting. Jeg viste ikke at dette ble kalt selvskading, og jeg viste ikke at det var mange som slet med det.

Jeg åpna meg etterhvert for skolerådgiver Trine, første året på videregående skole. Hun hadde mange evig lange samtaler og mye e-mail fra meg, og sendte meg tilslutt til PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste). Her møtte jeg Psykolog Trond, en skikkelig drittsekk som bare måtte si sine personlige meninger om alt. Andre time sa han "Merete, du må ikke tro på det kristne tulle. Det er bare tull". Jeg gikk aldri tilbake til han. 17 år gammel begynte jeg hos psykolog Kjersti Strønstad, hvor jeg gikk to ganger i uka i 3 år. Trine fikk etterhvert gjennomgå på nytt men ble tilslutt så lei av at vi aldri kom noen vei, så en dag sa hun "Merete, dette gidder jeg ikke mer", og så snudde hun seg og begynte å jobbe videre. Det var vel siste skikkelige samtale jeg hadde med Trine. Året etter begynte jeg på mitt andre år på videregående skole, og jeg endt opp hos skolens andre rådgiver; Bergljot. Bergljot ei tøff dame fra Stavanger sto skikkelig på!

18 år og 2 uker gammel (på dagen) hadde jeg mitt første møte med psykiatrisk sykehus, og lukket, akutt voksen avdeling. Gjett om jeg var redd. Hele det døgnet jeg holdt ut der inne satt jeg på rommet, jeg våget ikke gå ut. Ingen snakka til meg, eller så inn til meg. Dagen etterpå skrev jeg meg ut imot lege og psykologs anbefalinger. Diagonisert - Depresiv episode.

Denne "episoden" ble etterhvert til omgjort til "Emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse" eller Borderline, om du måtte ønske. Og et døgn på psykiatrisk ble snart til ganske mange døgn på psykiatrisk.

Jeg tror jeg holdt meg unna psykiatrisk fra mars til september. Jeg gikk til mine faste og vanlige samtaler hos Kjersti, samtidig så hadde jeg Bergljot på skolen og fastlegen min; Apeland. En dag i september hadde jeg vært hos Apeland (Jeg er litt usikker, men noe slik som dette), han hadde fått tlf fra Kjersti om at hun var bekymret for meg. Hun hadde fått frem tegn på selvmords tanker og planer. Jeg hadde jo ingen konkrete planer, jeg tenkte bare at det ville være best å dø. Uansett, etter timen hos Apeland dro jeg hjem, samlet sammen en mengde medisiner, og satt meg på bussen til Bergen. Jeg viste ikke at politiet kunne spore mobil telefoner. På Stord (en plass ca midt mellom Haugesund og Bergen) blir bussen stoppet av politiet. Jeg får mine anelser om at det var meg de var ute etter. Jeg satt helt bakerst i bussen, og så hvordan politiet spurte alle jenter som reise alene på min alder om legimitajson. Så da politi folka nærma seg snudde jeg med til de som satt bak meg (en liten gutt og ei litt eldre dame), og begynte å snakke med dem. Spurte når vi kom til Bergen osv. Politiet trodde jeg var med de to, og spurte meg ikke om legimitasjon. På ferja svarer jeg på tlf fra fastlegen min eller noe, og da ferja legger til ved kai på Bergens siden tropper politiet inn i bussen igjen. Denne gang med bilde. Jeg ble tatt. Som skrevet over satt jeg bakerst i bussen, og jeg måtte gå helt frem i bussen med en politimann rett bak meg, som om jeg var en kriminell, det var flaut. Siste trappetrinnet i bussen var ganske høyt, og jeg hoppet ned. Da grep politimannen bak meg tak i meg samtidig som en politimann til satte håndjern på meg. Bak i politibilen beslagla de medisinene mine, og prøvde få ut av meg om jeg hadde tatt noe. Jeg hadde ikke det. Halveis til Bergen blir jeg møtt av Bergen sin psykiatriske ambulanse. Skremmende sak. Ble kjørt til Bergen legevakt hvor jeg ble plassert inn på et lite rom, sammen med masse nåler og sprøyter. Rommet hadde ingen vinduer og var kjempe lite. En lege kom inn å fortalte meg at jeg nå hadde mitt første møte med tvans paragrafen. Jeg ble forbanna, og da legen gikk, gikk jeg også. Jeg ble derimot stoppa i døra, og legen sto på utsiden og holdt døra igjen, og ropte på politi. Jeg gav opp, og tenkte jeg skulle straffe den drittlegen ved å ødelegge datamaskinen. Jeg dro ut alt av ledninger. Noen minutter etter troppet to politifolk opp igjen. Jeg ble tvunget til å sitte i ro på en stol i noen timer, før en ambulanse fra Haugesund kom å henta meg. Turen fra Hugesund til Bergen tar 3 timer hver vei. Mitt første møte med tvangs paragraf.

Videre har det vært mye ut og inn av sykehus, både psykiatisk og somatisk. Frivillig og tvang. Jeg tok min første overdose rett før jeg ble 19 år, og trodde seriøst jeg skulle dø. Jeg var på dette tidspunkte innlagt på langtids avdeling i 3 uker, så ble oppdaget og fikk meg to døgn på somatisk sykehus.

November 2008 sluttet Kjersti. Jeg begynte da hos en ny psykolog, men hun var mer opptatt av penger og ha mest mulig pasienter, så jeg hadde kun en time der før jeg nekta å gå tilbake. Januar 2009 ble jeg tvangs innlagt ved hjelp av vår alle gode Lise (Som forresten har fått meg tvangs innlagt flere ganger... :S) i Stavanger. Både jeg og Lise sa at om de overførte meg til Haugesund ville de bare skrive meg ut. Legen på psykiatrisk i Stavanger var enig i at jeg burde være innlagt, og skrev dette i brev til avdelingen her i Haugesund, da jeg ble overført hit. Tiltross i dette brevet, ble jeg dagen etter jeg kom til Haugesund overført til frivillig, for så å oppleve at overlegen satt å kalte meg dum og dyttet meg til jeg ikke hadde mer krefter igjen. De fant meg i en blodpøl på badet. Men siden jeg var over på frivillig paragraf og DPS har den dumme regelen om at selvskading er utskrivelses grunn, skrev de meg ut, kjørte meg ned på sykehuset på kirurgisk poliklinikk for å lappe meg sammen.

April 2009 får jeg endelig innleggelsen jeg har bedt om siden Januar. Jeg får derimot kun lov å være der i to uker, selv om både jeg og Apeland ba om en lengre innleggelse. Mai 2009, får jeg endelig psykologen jeg har bedt om siden November 2008. Og det er her jeg er idag.

Det har seg nemmelig slik at her i Haugesund - på Haugaland DPS, må man ha vurderings samtaler på poliklinikken før man får begynne med behandling. Det var vist ikke nok at både jeg, Apeland, min psykiatriske sykepleier i kommunen, Psykolog Niels (som er min psykolog når jeg er innlagt på DPS) og alle de ansatte på avdelingen mente jeg bør ha, og kan ha nytte av behandling. Problemet nå er bare at jeg fremdeles må ha disse vurderingstimene, hvor jeg stortsett sitter å svarer på spørsmål psykologen stiller, for så å høre at hun ikke vil ha bakgrunnen min, hun vil bare vite her og nå. Og før vi starter opp med behandling vil hun at jeg skal ha "mer innholdsrike" dager. Men et av problemene mine er jo at jeg uten behandling ikke finner noen grunn til å leve og skape "mer innholdsrike" dager. Jeg vil bare komme igang med behandling, slik at jeg kan ha tro på at vi kommer noen vei.

Der har dere iallfall litt om meg... litt mye om meg kanskje.
Nå vil jeg gjerne høre fra dere, hvem dere er. Jeg utfordrer hver enkelt av dere å lage et lignende innlegg, og legge inn adressa til innlegget deres som kommentar på mitt innlegg.

Ser frem til å bli bedre kjent med dere.

Raskt og gale

2009-05-19T15:09:00.002+02:00

Onsdag forrige uke hadde jeg min første time med psykolog Marianne. Helga var med meg.
16.Mai: Melodi Gran Prix! Gratulerer med seieren Alexander!
17.Mai gikk fint, kjempe stolt over å gå i tog med jentene mine. Ganske sliten etter 17.mai feiring.
Idag var jeg hos Helga.
I morgen skal jeg ha min første psykolog time alene med Marianne.

Thats all for now... Føler jeg har mye å gjøre og fortsetter derfor ikke blogging idag

2009-05-09T17:01:00.002+02:00

La meg være i fred.
Gå bort.
Ikke bry deg.
La meg gå til grunne.
La meg vær i fred.
Jeg trenger ikke deg.
Jeg klarer meg alene.

Ord som akkuratt nå er motsatt av hva som er sant.

Ikke la meg være alene.
Ikke gå fra meg.
Bry deg.
Gi meg noe å leve for.
Ikke gå fra meg.
Jeg trenger deg.
Jeg klarer meg ikke alene.

Det er sannheten... men det er vist en sannhet ingen forstår eller vil høre...

Jeg gråter, og det er vondt at du sier "ja vel" og går din vei, og gir døren et ekstra smell på veien ut. Det var ikke noe jeg lurte på, jeg kjemper bare den sinnsyke kampen om å holde kontrollen som jeg så sårt vil slippe. For jeg har det ikke godt.

# 210 Siste dagers shopping

2009-05-03T16:34:00.006+02:00

Lilla prikkete kjole fra B-young. Svart shorte fra Emily the Strang

Grå jakke fra VeroModa. Rød Drama Queen pysj bukse fra David&Goliath

Nye sko, med lilla så klart! Ny hvit sommer kjole.

Mer kommer etterhvert. Jeg fant meg lager utsalg på Emily the Strange klær skjønner dere.

fremdeles tungt.

2009-04-24T12:25:00.001+02:00

Jeg har vært dønn ærlig med min kontakt Grethe idag. Skrives jeg ut tar jeg livet mitt. For jobben jeg gjør her, klarer jeg ikke fortsette med alene. Jeg vil ikke dra hjem igjen, men har denne sperren for å flytte for meg selv. Har så mye mer å jobbe med. Så får jeg ikke hjelp tar jeg livet mitt, for jeg orker ikke leve slik som dette mer. Jeg vil ikke være psyk mer. Skal forsøke å dra innom skolen og blogge mer. Jeg begynner å skrive mer på lukket blog ei stund. Så ønsker du å lese, svar med ei e-mail adresse. Nå går jeg ut i avdelingen igjen, de ansatte lar meg ikke være så mye alene...

fremdeles tungt.

2009-04-24T12:25:00.000+02:00

Slutt på krefter...

2009-04-21T17:21:00.003+02:00

Jeg sliter som faen. Kreftene svikter. Og lyset som jeg så for noen dager siden har sloknet. Nå er det kamp om å overleve. Og kampen er Positive Merete og Negative Merete.
Og jeg klarer ikke dette.

DPS igjen...

2009-04-17T17:13:00.004+02:00

Da er jeg på DPS igjen. Kom inn på tirsdag, og skal være iallefall to uker. Jobber kjempe masse med meg selv. Men regelen om selvskading er like gjeldene, så skader jeg meg blir jeg utskrevet. Jeg har derimot liv å bruke isbiter. Å klemme hard på isbiter hjelper faktisk, iallefall når man er innstilt på å slutte med selvskading.

I ettermiddag er Sandra kontakten min, og det er koselig. Etter først omgang med isbiter på hennes vakt sa hun til mg etterpå:
"Kjempe bra jobba!"
Så enkel og grei kommentar som betydde utrolg mye for meg på en dag som idag, hvor jeg føler meg litt ensom og ubetydelig. Det beste med kommentaren var nok at det for meg virket som hun virkelig mente det. Så en så enkel kommentar kan bety utrolig mye.

Jeg har ikke internett på DPS, så det blir lite svar på kommentarer i bloggen, og lite lesing av deres blogger. Jeg skal ta det igjen når jeg får tak i en data. Send gjerne en SMS med noen oppmuntrenes ord og oppdateringer på hvordan dere har det.

Glad i dere, og tenker masse på dere. <3

Folkens! Jeg trenger litt hjelp!

2009-04-12T19:21:00.002+02:00

Jeg har lovet meg selv å lage nye hjemmesider til mitt cheerleading lag. Men saken er den at jeg er elendig på hjemmesider. Jeg kunne liksom piczo, og d var det hele. Men synes ikke det ser så proft ut å lage i piczo. Så jeg lurer på om noen har andre tips til meg? Lise skulle sende meg cd'en til Frontpage, men det har hun lovet i flere mnd (jeg er ikke sur!! ;)) og ikke fått gjort... Jeg trenger hjelp!

Jeg er ingen...

2009-04-11T19:50:00.002+02:00

Jeg tenkte jeg skulle skrive et dypt og seriøst innlegg idag. Vise min seriøse side, vise at jeg er en person som tenker mye. Men saken er at jeg klarer ikke helt å få mine tanker ned på "arket". Det er så mange av dem, så hvor skal jeg begynne?!

Jeg kan fortelle at jeg føler meg som et null. Det er et godt sted å begynne, kanskje?! Per idag, 11.April.2009, har jeg null utdannelse, jeg har ingen jobb (Turnforeningen teller ikke, tjener ikke til livets opphold der), jeg har få venner (Iallefall nære venner) og jeg er sosial klient som lever på andres skatte penger. Egentlig er jeg ikke så ulik andre med min diagnose. Men jeg ser ikke på dem som null, det er kun når det kommer til meg selv at jeg ser på meg selv som et null.

Jeg skulle gjerne fortsatt utdannelsen, men det ble vanskelig når jeg opplevde at hele kullet og lærerene baksnakket meg.

Jeg skulle gjerne hatt en jobb, men for å ha en jobb er man avhengig av å kunne stå opp hver morgen, ta på et smil og gå på jobb. Jeg klarer per idag, ikke å vite at imorgen kl. 08.00 skal du på jobb og du må klare stå opp og du må ta på et smil. Enkelt og greit så makter jeg det ikke. Og for meg (og det gjelder kun meg) er dette en svakhet. Jeg er svak og jeg er et null.

Venner; jeg skulle likt å være super sosial og ha alle de "rette" vennene. Jeg skulle ønske jeg kunne sjonglere perfekt mellom venner, familie og meg selv. Ha den perfekte balanse. Men det er vanskelig, iallfall når man konstant går å tolker vennenes oppførsel. Jeg vet jeg overtolker, feiltolker og dikter. Men jeg klarer ikke helt å stoppe det. For å ta et eksempel;
Jeg sjekka FB min og så at Christine (Cyan) var blitt mamma, for noen dager siden. Jeg sendte en "happy" melding til Lise og skrev: "Cyan er blitt mamma". Lise svarte "Jeg vet" og ikke noe mer. Jeg tolket dette som avvisning. Selv om jeg vet langt inne at Lise ikke mente det som en avvisning, så gjør det vondt. Bare de to ordene "Jeg vet", gjor at jeg ikke svarte Lise på mld på noen dager. "For hun vil jo ikke ha noe med meg å gjøre". Når jeg overtolker, feiltolker og dikter blir jeg en person som alle vil oppleve det som vanskelig å ha et forhold til. Hver minste lille ting de gjør er avvisning mot meg. Jeg ser denne vanskeligheten, jeg vet bare ikke hvordan jeg kan forandre det. For det gjør vondt for meg, og det gjør vondt for vennene mine. Jeg tok eksempelet med Lise, fordi jeg vet hun ser og forstår mine overtolkninger, feiltolkninger og fantasi.

Så jeg sitter med følelsen av å være et null. Jeg er ingen. Jeg kan si til meg selv at jeg er noen, at jeg gjør en forskjell i noens liv og at jeg er unik. Men følelsen av at jeg er ingen, den er der...konstant.

Jeg liker det ikke, men jeg vet ikke hvordan forandre...For det dukker alltid opp et "Men det kan jo være sant" i hodet mitt....

Noen vet kanskje hva jeg mener?!

# 202 - Life

2009-04-09T15:17:00.002+02:00

Dette er innlegg nr 202 i bloggen min. Synes det er litt bra jeg! :)

Så hva skjer for tiden?! Jo... jeg ble for tre uker siden lovet at i løpet av ei uke ville jeg ha fått svar fra både DPS og ny psykolog. Men jeg har fremdeles ikke hørt noe. Typisk. Iallfall fra DPS sin side. Regner med vi må purre på dem noen ganger.

Ellers har jeg bodd hos min søster en 3-4 dager nå. Skal hjem i ettermiddag. Mimmi skal farge og klippe håret mitt idag! :) Blir så klart blått og lilla igjen! :))

Jaja...mer er det vel ikke å si. Bare et lite livstegn fra meg.

Kjære Bergljot!

2009-04-02T20:12:00.002+02:00

Jeg så deg idag. Du så ikke meg, men jeg så deg. Du kom kjørende inn på parkeringsplassen på butikken idag. Du og mannen din. Jeg var på vei hjem, men da jeg så deg hadde jeg bare lyst å snu og løpe tilbake kun for å si hei. Men din reaksjon på min reaksjon etter et mislykket forsøk hos ny psykolog sårer fremdeles. Da du sukket oppgitt, plukket opp restene av timekortet jeg rev og kastet så snart jeg kom ut av døra til psykologen.

Jeg savnet deg den 31.Januar. Savnet å ha deg ved min side. Savnet å ha noen som støttet meg. Jeg gjør det enda, jeg savner deg og jeg trenger deg. Vil så gjerne vise deg at jeg er modig og at jeg forsøker å jobbe med meg selv. Vil du skal si du er stolt over meg, og ser mine små fremskritt.

For jeg er modig, jeg jobber med meg selv uten noe særlig støtte fra så mange andre. Men jeg hadde trengt deg. Deg eller Kjersti. Bare en som kjenner meg og som vet hvilke spørsmål å stille, og hvilke man lar vær. Jeg trenger bare et par timer. Kunne du ikke gitt meg et par timer?

Bok liste 2009

2009-04-02T14:38:00.003+02:00

Jeg hermer etter Liljen og skriver bok liste. Lista mi ble startet 2.April, og derfor er noen bøker før dette utelatt, da min ukommelse er elendig.

Januar til og med Mars:

Han stjal mine barn
Hestegal

April:

Jeg velger å leve

Mai:

Blekkhjertet

Juni:

Farger å fly mot

Film liste 2009

2009-04-02T14:30:00.009+02:00

Jeg hermer etter Liljen og skriver film liste. Lista mi ble startet 2.April, og derfor er noen filmer før dette utelatt, da min ukommelse er elendig.

Filmer sett fra Januar til og med Mars:

Wanted
High School Musical 3
Kautokeino Oppgjøret
The Tribe season 1
Nancy Drew
Tropa de Elite
The perfect man
Monster s ball
Another cinderella story
Narnia 1
Girl interupted
Lost sesong 4
Six feet under sesong 2
Mamma mia
Bring it on; all or nothing
Gone baby gone

Mars:

McLeods døtre sesong 7
Stick it
Privat praksis sesong 1
The fast and the furious
The fast and the furious Tokyo Drift
Anna Pihl sesong 1
Anna Pihl sesong 2
Anna Pihl sesong 3
En shopoholikers verden (28.mars)

April:

Jericho season 1 (31.mars-2.April)
Coyote Ugly
Freedom writers
Gone baby gone
Tsotsi
Criminal Minds season 3 (7.-8. April)
Rambo (9.April)
Dusinet fullt (10.April)

Mai:

Juni:

Memoris of a Geisha (21.juni)
Sommer, Sol og Ferie (21.juni)
Flight plan (22.juni)
The Watcher (23.juni)

Jeg er unik. Du er unik. Eller?!

2009-04-01T22:50:00.003+02:00

Jeg har de siste ukene tenkt litt på dette med at vi er unike, at ingen er oss lik. Som barn opplevde vi vel alle å få høre hvor unike vi var? Vi opplevde vel alle å få høre "ditt finger avtrykk, er det kun du som har. Ingen kan ta din plass i verden".

Men så begynte jeg da å tenke, og spessielt hvordan psykiatrien behandler oss. For jeg har opplevd så mange ganger å få høre hva som er best for meg, hva som er rett for meg, og hvilken behandling som er rett.

"Du har borderline personlighets forstyrrelse. Det er gjort en del forskning på borderline, og beste behandlingen av deg er slik og slik. Det du sier du trenger er egentlig ikke hva du trenger. Vi vet best."

Men hvis jeg er unik, hvis ingen er lik meg, hvordan kan de da si de vet hva som er best for meg? De har kanskje masse erfaring på denne type problematikk, men hvis jeg er unik så er kanskje min oppfattelse av hva jeg trenger, mer rett enn hva mennesker som aldri har møtt meg eller pratet med meg sier. Eller hva tenker du? Hvem kjenner meg best? Statestikker eller meg selv? Og like viktig; hvem kjenner deg best?

Etter hva jeg ser motstrider psykiatrien og min oppdragelse. Min oppdragelse sier jeg er unik, imens psykiatriens sier at folk med borderline skal behandles slik og slik. Vi får ikke beholde mye av vår "unikhet".

For å sette det litt på kanten: jeg er kvinne. Tidligere erfaringer fra generasjoner sier jeg hører hjemme i hjemmet, som kokk, hushjelp, oppdrager og til tilfreds stillelse av mannen. Betyr det at jeg ikke kan være meg selv? For jeg kan ikke lage mat, jeg hater å rydde, og mitt forhold til menn er vel ikke så bra.

Jeg ønsker bare å få beholde min unike identitet i psykiatrien også. For jeg er mer enn bare en diagnose.

Ellers skal jeg forsøke å fortelle noe jeg sliter veldig med for tiden: Fantasien min tar litt over for tiden, om man kan kalle det fantasien. Jeg roter med hva jeg har drømt og hva som har skjedd. Hva jeg har sagt, eller om jeg bare har tenkt jeg skulle si det. Tidsrommet er også litt ødelagt... Jeg tenkte idag at det var kaldt, og at vinteren snart kommer. Så var der noe som ikke stemte helt, for det var ikke lenge siden vinteren. På bussen til byen idag ble jeg trist, for nå var det ikke lenge til det begynner å bli mørkt tidligere. Men så sjekka jeg tlf og det var april. Altså lenge igjen til mørketid. Jeg har mange slike episoder iløpet av en dag, og det skremmer meg. Og får meg til å lure om jeg bør fortelle dette til psykepleier eller legen. Jeg er bare redd for å miste meg selv.

Og så hadde jeg en samtale med meg selv idag. Jeg satt å diskuterte med meg selv hva som var best meg cheerleading, hva som gjør at jeg etter snart 6 år fremdeles driver med sporten? Kom frem til at det sannsynligvis var spenningen. Hvem synes ikke menneskelige pyramider er kult? Eller at vi kaster en person 4m opp i lufta? For om vi ikke tar imot kan det få veldig alvorlig skader. Extrem sport.

Kjære Kjersti - et ustilt spørsmål og noen tanker rundt....

2009-03-26T22:10:00.002+01:00

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å spør deg... Det spørsmålet jeg har villet spør helt siden første gang jeg møtte deg, for litt over 3 år siden. Spørsmålet er jo ikke så innvikla, ogdu hadde nok svart meg ærlig....

Spørsmålet lyder slik: "hvorfor ble du psykolog?"

Det burde ikke være så vanskelig å stille... Men 3 år senere lurer jeg fremdeles hvorfor du valgt det yrket.
Hvorfor jeg lurer på dette vet jeg ikke helt... men jeg tror det ville fortalt meg det jeg hadde trengt å vite om deg, og jeg hadde trengt for å finne ut av at jeg kunne stole på deg... Men selv idag angrer jeg for at jeg ikke fikk stilt deg dette spørsmålet.

Jeg tror hvilket yrket man velger deffinerer hvordan man er som person. Det er nok derfor jeg spør de yngre jeg har fått kontakt som står i et veikryss der de nå må velge utdanning om hva de ønsker å bli, om de kunne valgt det de vil uten å tenke på karakterer og evt stryk bak seg. For det du ønsker å bli kan du bli.. " det er mange veier til rome". Og det den personen ønsker å bli, viser god hvordan du er som menneske.

Jeg skal forsøke å skrive bedre om det om poenget ikke kommer frem. Skriver fra i•pod'en min så er litt stress å skrive...

Andreas og Tammy

2009-03-26T19:41:00.003+01:00

Jeg har "adoptert" meg selv inn i familien til venninna mi. Derfor har jeg nå 3 "søstre" og en "bror"; Mimmi/Kristine, Karoline, Synne og Daniel. Og siden jeg er i familien deres var det jo en selvfølge at jeg fikk komme i bryllupet til mitt kjære "søskenbarn" Andreas, da han giftet seg med Tammy. De er verdens søteste par og jeg digger dem. De er også veldig unike, noe som viser godt igjen på bryllups bildene deres (som eksempelet over). Begge er dansere og så ufattelig flinke. De er god hjerta og jeg bare elsker dem! :))

Enda et kult bilde av Andreas og Tammy:

Note to myself: Never give up!

2009-03-26T16:40:00.002+01:00

Jeg var til forvern samtale på DPS for noen uker siden, det var meg, psykolog Nils og sykepleier Hilde.

De startet timen med å si at de ikke kunne møte kravene (en lengre innleggelse, som ville være starten på et behandlings opplegg, en psykolog som kunne følge meg poliklinisk etter innleggelsen og en mulighet til å jobbe med selvskadings problematikken på min måte, som jeg kunne dokumentere for) fra meg og legen min, men at de kunne gi meg en to ukers innleggelse. Vi snakket litt frem og tilbake, og jeg sa det ville bli likt som alle andre tidligere innleggelser så hva var poenget liksom?! De sa de ikke hadde ressurser til å behandle folk med min diagnose (Borderline) og mine problemer. Så om jeg ville ha skikkelig hjelp måtte jeg flytte. Mot slutten av timen sa de at jeg kunne få to uker innleggelse, og jeg var usikker. Så Hilde og Nils ba meg gå hjem å tenke over om jeg ville ha innleggelsen på to uker og gi tilbake mld.
Jeg mistet kontrollen og endte opp på legevakta. Legevakt legen ringte DPS og fikk til svar at de hadde trekt tilbudet siden jeg ikke hadde svart med en gang.

Så ble jeg og legen min enig om at jeg måtte flytte for å få riktig behandling. Dermed flytter jeg adresse til Sandnes, og søknaden blir sendt til Sandnes DPS. Men jeg vil jo ikke flytte, og bare tanken gjør meg sinnsykt redd. Gi opp alt av trygget og alt som gir meg noe, for å flytte til et sted som jeg ikke kjenner og som jeg ikke er trygg på, med beskjed om at jeg ikke fikk fucke det til nå med selvskading og selvmords forsøk. Så idag etter en lang prat med sykepleier som var imot flyttingen, en kort tlf til DPS for å høre om Hilde var på jobb og en lang prat med legen, ble det bestemt at jeg ikke skal flytte. Legen min skal kontakte DPS og jeg får innleggelse i to uker (som jeg kun har sagt ja til for jeg trenger å snakke med sykepleier Grethe. For jeg vil ikke inn dit) i tillegg sender han søknad om psykolog hjelp til en mann som jeg bare har hørt negativt om... Men i løpet av ei uke har jeg da fått svar på DPS innleggelsen og psykolog oppfølging.

Jeg stoler ikke på DPS og dens personal en plass! Før jeg skal stole på dem igjen skal de komme med en skikkelig unnskyldning for både tidligere ganger hvor de har vurdert meg helt feil og sagt dumme ting, og for rotet de har foresaket denne gang.

Jeg glemte å si at i skrivet fra DPS til legen min, skrev DPS at jeg hadde sagt nei til innleggelsen og gått midt under samtalen. Men sannheten er at Hilde og Nils sa jeg skulle gå hjem å tenke over om jeg ønsket innleggelsen eller ikke, og avsluttet samtalen...

Så i tillegg til at overlegen kaller meg dum, tar feil vurderinger for hun ikke liker meg og skriver meg ut over ting hun har foresaket, så lyger DPS og svikter når jeg trenger dem som verst...

Å jeg skal stole på dem?! Nei, faen heller. Jeg stoler ikke på DPS og dens personell (foruten Grethe da..) og jeg nekter å "samarbeide" om de skal jobbe imot meg. Jeg vil ha en skikkelig unnskyldning!

Er det rart jeg har problemer med å stole på folk?!

Kjære bestevenninne! Jeg er ingen

2009-03-19T19:10:00.002+01:00

Ville du savnet meg om jeg ble borte for alltid?
Ville du merket at jeg var borte?
Ville det betydd noe for deg?

Jeg føler meg så ubetydelig, uviktig og dum. Hvorfor skal du bry deg om meg? Jeg er jo ingen...
Du ville ikke savnet meg om jeg ble borte for alltid!
Du ville ikke merket at jeg var borte!
Det ville ikke betydd noe for deg.... for jeg er ingen.

Kjære student!

2009-03-19T18:59:00.003+01:00

Du snur og vrir deg i stolen der du sitter. Tydelig at du ikke helt klarer å finne plassen din. Legen min sier ikke stort, du som student vet ikke hva du skal gjøre. Jeg forestiller meg at jeg rørte noe i deg forrige uke, og at du egentlig bare vil holde rundt meg og si at vi skal gjøre noe slik at ting blir bedre idag. Men du vet ikke hvordan du skal takle min bunnløse sorg og uutholdelige gråt. Så du vrir og vender deg, undrer deg over hvorfor jeg har det så vondt idag. Og kanskje mest over hvilken maktløshet legen min har. Vi må bare vente å se. Kanskje tror du at du som ferdig utdannet lege får en utrolig evne til å gjøre ting annerledes for pasientene dine. Men når du nå sitter her å vrir og vender deg i stolen, med en fortvilet ung jente på 21 år forran deg som ikke ser noe løsning på livet, og en lege som ikke kan gjøre mer enn å vente, kanskje du da innser at livet som lege ikke er så rosenrødt og perfekt som man tror. God lønn kanskje, men med så lite makt og en så liten evne til å gjøre ting bra. Kanskje yrket ikke er så perfekt. Forandret jeg noe hos deg da du så meg i min bunnløse sorg og fortvilelse idag?! Jeg vil så gjerne tro jeg forandret noe. Jeg skulle så gjerne sett deg i øynene og fortalt at slik jeg har det nå har jeg hatt i 3 år, og det blir ikke bedre. Men i min verden er jeg stygg, ond osv. Og ingen vil se meg i øynene...
Jeg skulle så gjerne forandret noe i deg, slik at du som utdanna lege kan forstå på en annen måte... Og jeg skulle så gjerne vist hva du tenkte nå...

Strekker ut hånda mi...

2009-03-19T17:21:00.002+01:00

Så jeg strekke ut hånda mi, roper stille "Jeg er redd. Hjelp meg!". Ser inn i dine øyne, eller jeg prøver å se deg inn i øynene, og du svarer med å trekke til deg hånda di, snur deg og ser inn i data skjermen "Ingen kan leve livet ditt for deg. Vi kan følge deg et stykke på veien, men så må du gå alene". Jeg gråter, ikke bare noen få tårer, men skikkelig gråter. Hulker er det mer passende ordet. Jeg hulker, og innimellom alle tårene, snørret og hikstene får jeg frem et "Jeg er sliten". Du ser bare på meg, og sier vi må avslutte samtalen. Jeg går ut derfra med hodet senket, tårene trillende og flere tanker enn jeg hadde før jeg kom.

Hjemme vet jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Setter på en film og prøver blogge ut noen tanker. Kun for å bevise for meg selv at jeg har null peiling på hva jeg gjør og er mer fortvila enn noen gang...

Kjære Kjersti...

2009-03-17T20:41:00.000+01:00

....jeg trenger deg!

Nye utfordringer!

2009-03-12T22:36:00.001+01:00

Da er det bestemt. Haugesund, min hjemby, har ikke noe mer av behandling å gi meg. Haugaland DPS sier de ikke har ressurser til å behandle mennesker med min diagnose og mine problemer. Så da er det bestemt - skal jeg få hjelp må jeg flytte.

Vi tenkte først på søknad til Modum Bad, men så sa legen min at de trikset litt med resultatene sine. For de tok ikke imot mennesker med så veldig tunge diagnoser. (Hans ord, ikke mine, så ikke slakt meg om du har positive erfaringer med Modum).

Så vi sto mellom Bergen og Stavanger. I Bergen hadde søknaden min gått til Sandviken psykiatriske. Jeg trivdes overhode ikke der. Eller var der vare et døgn, men grusomt. Og har ikke hørt noe særlig positivt om den heller.
Så da blir det Stavanger på meg. 2 timer fra Haugesund. Men så diskuterte vi litt om vi skulle søke til Rogaland Psykiatriske sykehus eller om vi skulle søke til Stavanger eller Sandnes DPS. Kom frem til at Rogaland Psykiatriske ville bli litt for likt akutt posten her i byen. Men mennesker med alvorlige og tunge psykoser eller rus relaterte problemer. Så da sto vi igjen med DPSene. Stavanger DPS har vist bare plass til 4-5 pasienter (Sier Lise). Så da har jeg vel best sjangs for hjem på Sandnes DPS. Så nå skal jeg da flytte....

SANDNES DPS here I come.

Må si at gruer meg noe utrolig til å flytte. Begynne et behandlings opplegg på helt ny plass, med bare nye mennesker. Gruer meg noe utrolig.... Helt ny plass. Jeg vet jo omtrent null om Sandnes. Det jeg kjenner fra Sandnes er Klippen menighet, Ingliss, Bok og media butikken og kafeen. Å nå skal jeg plutselig bo der!!! Hjelpes!

Plutselig ble jeg så trøtt her jeg satt.. Men så har jeg omtrent ikke sovet i natt, så er vel en grunn til at jeg sitter her å gjesper.

TWLOHA

2009-03-09T22:25:00.000+01:00

BLI MED DU OGSÅ!!! :))))) TWLOHA Street team!!!

Hverdags livet

2009-03-09T21:26:00.003+01:00

Jeg bestemte meg i natt om at jeg skulle laget et blog innlegg om min hverdag i bilder. Jeg tok tre bilder og gadd ikke mer. Ikke har jeg orka å legge dem innpå dataen heller. Jeg får alltid masse sprø tanker om nettene. Finner på masse rart og må fullføre de rare tingene, eller så sover jeg ikke. Her en natt begynte jeg å tenke på cheerleading uniformer. Jentene mine maser så veldig om disse uniformene. Ente med at jeg kl 3 om natta sto opp fant baksiden av en regning, som skulle vært betalt for evigheter siden, men som jeg ikke har penger å betale. Å tegnet drakt forslag. Bestemte meg for at dersom vi ikke skulle på fjelltur dagen etter skulle jeg ned på H&M å kjøpe sånne ensfargede langarmede t-shoter i hvit, rød og svart, så skulle jeg klippe opp og sy dem til uniform. Jeg klarte ikke sove før jeg var fornøyd med forslaget... Dagen etterpå ble det skitur å nå har jeg lagt bak meg tanken om å kjøpe og sy drakter selv... Delvis siden jeg da måtte sydd 40 drakter, og det gidder jeg ikke gjøre for hånd. Og jeg har ingen symaskin tilgjengelig, ikke at jeg vet hvordan man bruker en symaskin.
Uansett...mitt hverdags liv i bilder får vente.

I morgen må jeg på NAV spør hva de trenger av papirer for å gi meg penger til livsopphold. 21 år gammel og må på NAV å tigge penger til livsopphold.
På onsdag skal jeg til forvern samtale på DPS. Jeg gruer meg, da jeg gruer meg for hele innleggelsen. Nervene jobber på spreng. Og hodet klarer ikke finne ut om innleggelse er riktig valg. For prisen for en innleggelse er stor. Ikke i penger, men i interesser og familie. Blir lagt inn over en lengre periode, bare bli ferdig med hele greia en gang for alle.
På fredag har jeg avtalt med Gro Helen at vi skal møtes igjen! Det blir kos. Skal prate litt om noen planer vi har for neste år. Her tenker vi langsiktig!

Jeg vil bare alt skal være ok! Jeg vil ikke ha det slik som dette lengre! Jeg vil ikke leve slik som dette mer. Noe må forandres, og jeg vet ikke hvilken "bli ny"-tanke som er riktig.

Mobbing: Hva, hvorfor, konsekvenser?

2009-03-03T22:41:00.004+01:00

Jeg ble så inspirert av innlegget til Tonje om mobbing, at jeg nå skriver et innlegg om mobbing. Tidligere idag snakket jeg så vidt med Lise om min drøm om å skrive bok, og da sa jeg at jeg ikke viste hvor jeg skulle begynne min historie. For jeg kan trekke den tilbake til barnehagen. Uansett det passer godt med et innlegg om mobbing:

For de som ikke vet det fra før, ble jeg da mobbet hver dag gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Så dette temaet er viktig for meg. Det er også veldig viktig for meg å tenke på hvordan jeg håndterer mobbing, da jeg jobber med barn og unge.

Først definisjonen av mobbing:
"Når en eller flere personer, gjentatte ganger og over en viss tid, sier eller gjør vonde og ubehagelige ting mot noen som har vanskelig for å forsvare seg." (http://www.ung.no/)

Vi kan dele mobbing inn i to hovedgrupper:
- Direkte mobbing: Det vonde og ubehagelige kan være direkte mobbing med slag, spark, skjellsord, krenkende og hånlige kommentarer eller trusler. Erting som blir gjentatt selv om den som blir ertet eller viser at denne har ubehag, regnes også som mobbing.
- Indirekte mobbing: Like vondt kan det være å bli utsatt for indirekte mobbing: det å bli frosset ut og ikke få være med i kameratflokken, bli baksnakket og at andre legger hindringer i veien slik at en ikke får venner. Men man pleier ikke å regne erting på et mer vennskapelig plan som mobbing. Det er heller ikke mobbing når to personer som er fysisk eller psykisk omtrent like sterke, slåss eller krangler.
(http://www.ung.no/)

Når jeg ble mobbet gikk det på utseende, uvaner og på den personen jeg er. Dager kunne jeg sitte alene å friminuttene, og en og en fra klassen kom bort å slengte noe dritt. Andre dager sto det flere bak meg og jeg slapp å høre dritt alene. Det gjor det litt lettere, de dagene jeg hadde flere i ryggen.

Mobbeofferet kan deles i to grupper det også:
- Det passive eller underdanige mobbeofferet
Disse offrene er gjerne stille, forsiktig og følsomme. De er usikre med liten selvtillit. Hvis de er gutter liker de ikke å slåss, og kan være fysisk svakere enn mobberne. De har også få venner, og omgås ofte voksne (foreldre, lærere) enn jevnaldrende.
- Det provoserende mobbeofferet
Denne offertypen er mindre vanlig og omfatter omtrent 15-20 prosenter av orfrene. De kan være lette å hisse opp og forsøker å ta igjen hvis de blir angrepet eller forulempet, men oftes uten særlig suksess. En del av disse offerene kan karakteriseres som veldig aktive. Kan oppfattes som irriterende av mobberne, og noen er også mislikt også av voksne, for eksempel av læreren. De kan også forsøke å mobbe svakere offre. (http://www.ung.no/)

Jeg kjenner meg best igjen i først nevnte. Det passive eller underdanige mobbeofferet. Mer om det er det vel ikke å si.

Så tenker jeg og gjerne motsi meg, men jeg tror ikke det er en person som ikke blir mobbet eller som ikke mobber... Det er merkelig hvordan man ser på hverandre.

Rart vi kan stå hyle og skrike til hverandre om hvor stygg en person ser ut osv. Sannheten er jo at utseende egentlig ikke teller så mye. Det er hvordan vi oppfører oss mot andre som definerer hvem vi egentlig er. En person styrer ikke sine gener og dermed styrer han/hun ikke utseende sitt... Men en person kan styre hvordan man vil oppføre seg og hvordan man vil andre skal oppfatte en.

Tonje stilte noen spørsmål på bloggen sin, jeg svarte på dem og legger det også ut her:
Hvor langt kan vi strekke oss i mobbesaker?
Dette er et spørsmål jeg har tenkt mye på ettersom jeg jobber med barn og ungdom (11-17 år). Jeg har diskutert med ei av de andre trenerene, vi er tre trenere. Jeg husker jeg sa til henne "Hvis jeg ser noe mobbing på trening, kaster jeg dem rett ut". Men så sitter jeg å tenker. Hva løser det å kaste personen ut? Så jeg satt å tenkte; hva bør jeg heller gjøre. For med nesten 40 tenåringer i en sal, da blir det jo mobbing og bråk før eller siden. Vi som trenere er liksom trent opp i førstehjelp ved idrett skader, men ingen nevner mobbing. Så hvordan gripe inn. Jeg tror jeg hadde blanda meg mye mer enn andre trenere, for jeg engasjerer meg sånt i utøverenes liv. Slik jeg ser det hadde jeg utvist mobberen en time, og sagt at dersom han/hun/de skal få lov å trene igjen neste time,skal de ha en meklings time... Det er det beste jeg får til.

Hvem har egentlig skylda for det som skjer?
Det kan jeg ikke svare på...
Men på skolen min (VGS) mistet vi en gutt i selvmord. Etterpå fikk vi høre at han hadde vært så mobbet og plaget at han ikke klarte leve mer. Så om man stiller spørsmålet her, hvem har skylden for hans selvmord. Det var jo mobberene som drev han til det, men det var han som valgte den utveien.Vanskelig å si... Mobbing er et vanskelig tema.

Jeg vil råde at de som kanskje føler seg truffet som mobber tenker godt over hva de sier til andre, og hvor mye det kan såre personen. Jeg vil også at du som mobber skal stille deg spørsmålet: "Klarer jeg å leve med meg selv dersom en av de jeg mobber tar livet sitt?" For det er en konsekvens som kan oppstå.

Så vil si til alle mobbeoffere som leser dette, dere er sterkere enn disse mobberne. Det mobberene sier er somregel ikke sant. Ofte er de drevet i sinne over noe noe helt annet enn deg. Kanskje de noen ganger er sjalu på deg, og mobber deg av den grunn. Men vært sterker enn disse mobberene. Det er de som har problemer, du kan få problemer om du lar dem holde på. Si ifra til en voksen slik at de kan hjelpe til med å stoppe det, før det går for langt. Jeg tenker på dere, og skulle gjerne hjulpet om det var mulighet. Så si ifra om det er noe jeg kan gjøre for deg, for jeg vet hvor vondt mobbing er! STÅ PÅ, VÆR STERKE!!!

Brev til redaksjonen til ei lokal avis i Norge, etter dekking av SIAD

2009-03-03T16:46:00.001+01:00

Lørdag 28.februar.2009 skrev dere en artikkel med ei jente som kaller seg fro Sebrapike/Sofie. Artikkelen ble skrevet i forbindelse med SIAD (Self injury awarness day).

Jeg har en del ting å si på denne artikkelen, da jeg selv har vært i lokal avisa her i byen i forbindelse med selvskading og SIAD.

Formålet med SIAD er å advare mot selvskading og øke forståelsen av hva selvskading er. Det finnes idag mange fordommer mot oss som selvskadere, mange ser på oss som oppmerksomhets syke. Det stemmer ikke. Vi gjør ikke dette for oppmerksomhet, noe dere kanskje lærte under intervjuet med Sofie/Sebrapiken. Det ligger mange problemer bak selvskading, og det at folk kaller oss oppmerksomhets syke gjør ikke ting letter for oss. Derfor er dette et av de områdene vi som virkelig har gått inn for å bryte fordommer mot selvskading, jobber imot. Vi ønsker ikke å bli kalt oppmerksomhets syke. Derfor er en av hovedreglene våre når vi møter media å ikke la media fokusere på arr, sår og kutt. For hva sier det om oss? De som ikke kjenner til annet en myta om at vi er oppmerksomhets syke, får ikke akkuratt et bedre inntrykk av oss dersom vi går ut i media å viser frem våre armer fylle av arr, sår og kutt. Jeg vil si at det å holde dette fokuset øker menneskers oppfattning om at selvskadere er oppmerksomhets syke. Derfor reagerte jeg kraftiv, og jeg vet jeg ikke er alene om min reaksjon, da dere publiserte en artikkel hvor ganske mye av fokuset satt på arr, sår og kutt. Da deres forside (etter hva jeg har fått opplyst) inneholdt bilde av kutt, og attpå til var deres to sider lange artikkel inni selve avisa preget av et stort bilde av armer med den verste type selvskading man ser. Jeg er så takknemmelig for at aviser og media setter fokus på SIAD, men det må finnes andre måter å gjøre det på, enn å fokusere på arr, sår og kutt?

Mye av fokuset i artikkelen ligger også på dette med alvorlig selvskading, som ofte ender med sykehus/legevakt og sying. Det er viktig når man fokuserer på selvskading å ikke bare fokusere på alvorlig selvskading. Risp, banking av hodet i vegger og psykisk selvskading er selvskading det også. Mange vet ikke at dette går under kategorien selvskading. Da jeg første gang skadet meg selv med risping viste jeg ingenting om at dette hadde navnet selvskading. Jeg viste ikke hva jeg gjor og jeg viste ikke at det var andre som holdt på med det samme. Da jeg etterhvert fikk hjelp hos rådgiver, fikk jeg også vite at jeg ikke var alene. Og at rispene mine var like alvorlige som dype kutt som må sys. For all selvskading er alvorlig selvskading. Det er ikke i menneskers natur å skade seg selv. Så å kun legge fokuset på at selvskading som fører til kutt er alvorlig nok til å få hjelp, blir feil.

Nettsamfunn er ikke bare dumt. De aller fleste nettsamfunn som er rettet spessielt mot selvskadere har klare regler for hva som er lov å si og hva som ikke er lov å si. Jeg føler artikkelen deres var nok et angrep på disse samfunnene. Klart de kan trigge, men det er også mye positivt i disse gruppene.

Tenker også på at bildene dere publiserte i avisa, kan trigge. Slike bilder er det ikke lov å legge ut i nettsamfunn som i artikkelen ble kritisert. Når man er langt nede kan slike bilder fremme selvskadings trang, slike bilder kan også få noen til å tenke «Min selvskading er ikke så gale, så jeg har sikkert ikke rett på noe hjelp». Ser dere at dette blir litt motstridende, iforhold til hva SIAD egentlig handler om. I følge «Vær varsom»-plakaten skal man vise aktsomhet for hvilke bilder man bruker.
Refererer til publiseringsregler punk 4.12. For bruk av bilder gjelder de samme aktsomhetskrav som for skriftlig og muntlig fremstilling.

Jeg reagerer også på at jenta dere intervjuer blir kalt Sebrapiken og Sofie. Da Sebrapiken er tittelen på boka til Sofia Åkerman som var den første som brukte betegnelsen sebrapiken om jenter som selvskader. Sofie er jo også en annen form for Sofia. Jeg mener dere burde nevnt Sofia Åkerman og boka Sebrapiken, om dere skulle bruke de navnene/aliasene i artikkelen.

Avsluttningsvis har jeg et spørsmål. Tenk på de mange ungdommene som sitter der nå, etter å ha lest deres artikkel om selvskading, og nå forstår at de sliter med selvskading og trenger hjelp. Hvordan vet de hvor de skal søke hjelp for selvskadingen? Dere nevnte ikke det. Det er veldig viktig at man kanskje avsluttningsvis legger ved at dersom noen sliter med selvskading trenger de hjelp, og hjelpen kan fåes i den og den formen, der og der.

I fremtiden håper jeg dere kan ta med dere noe av det jeg har skrevet her. For dette er et veldig viktig tema, hvor jeg etter å ha lest deres artikkel føler legger fokuset litt feil.

Sykt menneske altså!

2009-03-01T17:52:00.002+01:00

Jeg har krangla mye med T i det siste. Ganske lei av usaklige sms'er og klaging over eller ganske små ting. "Kjæresten min har vært på jobb i to timer. Jeg savner han. Klarer ikke leve uten han osv." Slike sms'er har jeg fått i et års tid eller noe slik. Ganske sliten av det kan du si. Jeg har snakka en del med både T og andre venner om det å ikke gjøre en dritt med problemene sine. Om å bare sitte på rumpa å klage over problemene. Jeg prøver iallfall å gjøre noe med mine. Jeg går til sykepleieren når jeg skal, og jobber sammen med henne og ikke imot henne. Jeg ber om innleggelse nå som jeg ser jeg ikke klarer meg uten. Jeg sitter ikke hele dagen å klager meg over problemer jeg kan fikse bare jeg orker. Å når noen hver dag, flere ganger til dagen i minst et år sitter slik så klikker det bare for meg. I tillegg har jeg gitt beskjed når ting har vært tøft for meg og jeg ikke har hatt krefter til å hjelpe andre, da har jeg skrevet til T "Jeg har det litt vanskelig nå, så jeg klarer ikke å stille opp for deg". Å nå har T da tydet det som at jeg aldri stiller opp for personen når personen trenger det, imens T alltid stiller opp for meg. Sannheten er at T aldri har stilt opp for meg heller.
Så logger jeg på Nettby idag, å i postkassen min der lå et brev fra en av gruppene T er leder for (Sebrapike gruppa), ei jente som også var gruppeleder i gruppa hadde skrevet:
"Vi er dessverre nødt til å kaste deg ut av "oss sebrapiker imellom", etter klager fra flere medlemmer som føler at dine innlegg ofte virker triggende".
Da jeg spurte etter begrunnelse over hva som var triggende hadde de vist slettet alle innleggene under en opprydding i gruppa, og kunne kun gi et innlegg som begrunnelse, og dette var kommentarer på et bilde jeg hadde lagt ut på FB. Det er ingenting triggende i dem, bare samtale rundt hva selvskading er og slik.
Jeg og andre jeg har pratet med er alle sikker på at det er T som står bak dette. Synes det er umodent og idiotisk å holde på slik.
Jeg har vært medlem av Sebrapike gruppa siden den åpnet for lenge lenge siden, og aldri skrevet triggende innlegg der, eller mottatt klager på triggende innlegg! Så fy faen er alt jeg har å si: FY FAEN!!!

Verdens søteste mld.

2009-02-28T15:18:00.003+01:00

Verdens søteste mld på facebook av ei jeg og mamma jobbet med for noen år siden:

"fikk så vondt av deg når jeg såg bilde av arnmen din, jeg vet så lite om dette og jeg må si at jeg ikke helt har vist hvor gale det har vært for deg. Det er nok fordi jeg ikke har kunnet snakke med noen om det, og jeg har vært redd for å spør sara. Men jeg vet at dette har vært tøft for dere, og jeg kjenner tårene presser på når jeg snakker om det, og ikke minst ser sånne bilder. Jeg har tenkt mye på deg, og vet du hva.....jeg er bare så glad for at vi har deg for du er og blir ett flott menneske!!!!"

Tusen tusen takk Margunn!! :)

MSN samtale i natt

2009-02-28T01:21:00.003+01:00

T sier:
hei, du her ?
Merete Isabell sier:
ja
T sier:
hva gjør du ?
Merete Isabell sier:
begynne å strikke noen sokker... prøve iallfall
T sier:
åja, så seint ?
Merete Isabell sier:
mhm
T sier:
får du ikke sove?
Merete Isabell sier:
nei
T sier:
hvorfor ikke?
Merete Isabell sier:
nei.. hvorfor har du søvnvansker? (Forsøk på å gi henne en mulighet til å tenke ut svaret selv)
T sier:
fordi jeg blir ikke trøtt, hehe, og jeg sover hele dagen. du da?
Merete Isabell sier:
jeg har problemer med for mange tanker, mareritt og redsel for å sove.. slik at jeg ikke sover om jeg ikke tar medikamenter
Tonje sier:
ah. hvorfor tar du ikke piller da?
Merete Isabell sier:
kanskje d at du sover hele dagen er problemet siden du ikke blir trøtt på kvelden...
jeg tar jo medikamenter.
Tonje sier:
ja men jeg liker å være våken om natta
Merete Isabell sier:
sa jo d.
T sier:
slik at jeg ikke sover om jeg ikke tar medikamenter
Merete Isabell sier:
du snur døgnet ditt med andre ord?
Tonje sier:
ja
Merete Isabell sier:
hva er poenget med d? (kjenner så til hvor vanskelig det er å snu døgnet tilbake igjen) Klarer du å snu det tilbake igjen?
T sier:
det er vel ikke noe poeng men det har bare blitt sånn at jeg ikke får sove på natta, også sover jeg på dagen for å få søvn for å ikke klikke. ja , jeg står jo opp i 12 tida da
Merete Isabell sier:
12 er jo lang på dag for folk...
T sier:
ikke for meg jeg kan godt sove til k kommer hjem jeg, fordi jeg hater å være aleine hjemme
men jeg velger å ikke gjøre det
Merete Isabell sier:
Tenk så stress d blir den dagen du begynner på skolen eller jobb må du somregel opp kl 8 liksom... tenk hvor tungt d blir å snu alt da.
Tonje sier:
hehe jeg klarer det sikkert
Merete Isabell sier:
Skal du bruke medikamenter da også?
T sier:
vet ikke jeg
Merete Isabell sier:
d virker som om ingenting i livet ditt betyr noe.. Bortsett fra K da...
T sier:
nei, det stemmer det. det er jo noe av det jeg sliter med? ikke sant?
Merete Isabell sier:
jeg vet ikke hva du sliter med. Men vil nå råde deg å få deg et liv...
T sier:
du vet godt hva jeg sliter med merete.. og jeg har ett liv.. det der var frekt sagt
du trenger ikke være frekk selv om du sliter. det gir deg ingen grunn til å være frekk.
Merete Isabell sier:
for du snur døgnet ditt... Går jo nesten ikke ut, får frisk luft, være i en aktivtet. Fysisk aktivitet hjelper faktisk på psyken
T sier:
jeg også sliter, tror du det er gøy å høre at jeg ikke har ett liv da? og hva vet du om at jeg ikke går ut ? og ikke er i aktiviet? trenger jeg å si fra til deg om alt jeg gjør eller?
Merete Isabell sier:
nei, men virker som du gjør d...
T sier:
åssen kan det virke sånn ?
Merete Isabell sier:
sms'er
T sier:
okei? så jeg sier alt jeg gjør ? jeg prøver bare å bry meg om deg, men hvis det er galt så skal jeg slutte! da gidder jeg faktisk ikke bruke kr mine på deg! jeg også kan si svært mange negative ting om deg, men jeg gjør det ikke!
Merete Isabell sier:
hvorfor ikke. kom med d. (Ja, jeg ba om det, for jeg vil gjerne vite hva "vennene" mine mener.
T sier:
kanskje du burde tenke litt på ditt eget liv før du dømmer andre.. du er jo så vooldsomt opptatt av at ingen skal dømme deg, men hva faen driver du med nå da? jo, du dømmer meg, og sier at jeg ikke har ett liv
Merete sier:
Jeg sier det ikke for å være frekk. (sa det for hun trenger å få litt perspektiv på enkelte ting, og føler ikke hun kommer noen vei) Men jeg mener man kommer ingen vei om man aktivt jobber med problemene... En time hos psykologen er ikke nok. D er vi som må gjøre jobben. En del av jobben er å sakte men sikkert takle f.eks angst for å gå ut blant folk.
T sier:
neivel? du slutter på skolen fordi du blir "trakassert" , tåler du ikke at noen kommenterer hva du driver med? det er ikke noe rart i sånn som du syter og klager i bloggen din, og legger ut bilder av de pingelete arrene dine på facebook, for å være ærlig så skjønner jeg godt at folk sier ifra!
Merete Isabell sier:
Ok... jeg slutter på skolen, for å gå tilbake å stå alene er tøft. For både medstudenter og lærere snakker om meg. Dessutten er jeg knapt i stand til å ta vare på meg selv. Hvordan skal jeg da klare å ta vare på andre?
T sier:
du skriker etter oppmerksomhet merete, er du ikke fornøyd med det du får? du må tåle negativ kritikk også.. hver gang du klager nok til å få en innleggelse, så tar du overdoser, og overdosene er ikke dødelige engang. hva er vitsen ? og hver gang du prøver å ta livet ditt, tar du kontakt med massevis av folk, hvorfor gjør du det hvis du har lyst til å dø? hver gang jeg har prøvd ¨å ta livet mitt, har jeg hatt ett oppriktig ønske om å dø
Merete Isabell sier:
Bloggen er min dagbok hvor jeg legger ut mine tanker. Jeg har ikke lovet å holde bloggen min positiv, jeg har bare sagt at bloggen er mitt sted for å få ut tanker og følelser.
Bildet på facebook ble lagt ut for å vise hvordan jeg har hatt d.
T sier:
og det er veldig ille eller ?
den selvskadinga er ille?
Merete Isabell sier:
Hvordan vet du om overdosenen mine er dødelige eller ikke? Du vet ikke hva jeg har tatt og hvor mye. Folk dør av overdoser Tonje
T sier:
du har ikke død og du sier jo hele tiden at du har tatt kjempemasse tabletter, hvorfor er du ikke dø da? det skriker "oppmerksomhetsyk" av deg merete, alle skjønner det
Merete Isabell sier:
jeg har tatt kontakt med Lise en del ganger ja. For jeg ikke ser annen mulighet enn å dø, og jeg har ikke ønsket det fylt ut å dø. Jeg vil bare ha hjelp.
T sier:
ja, og det er å være oppmerksomhet syk (Oppmerksomhets syk for jeg ikke ønsker å dø fylt ut..??? HÆÆÆ???)
diagnosen din sier ikke at du trenger å rope etter oppmerksomhet, tror du ikke folk har nok med seg selv noen ganger? (Hver gang jeg har forsøkt å få hjelp fra T, når jeg har forsøkt å dele noe dypt og vanskelig for meg,få jeg tilbake - så leit. De gangene hun har trengt meg har jeg sagt; nå har jeg nok med mine problemer, skulle gjerne lyttet men jeg har nok med meg selv)
Merete Isabell sier:
nei, men d har kanskje med at jeg har blitt funnet og pumpet fort nok.
T sier:
da har du ikke planlagt godt nok. og du har jo sagt det til folk, skal de bare sitte og se på deg dø? selvfølgelig ringer de til noen merete.
Merete Isabell sier:
Jeg roper ikke etter oppmerksomhet
T sier:
ånei.. hva faen er det du driver med da??
Merete Isabell sier:
mange ganger har jeg ikke sagt det til noen. Mange ganger har jeg fått beskjed om at jeg skulle vært død eller skada.
T sier:
og når du ikke er det, betyr det at den ikke var dødelig merete. det skjønner vel du og (Åh, få en beskjed etter overdose - du skulle vært dø av denne overdosen, men vi hjalp tidsnok)
Merete Isabell sier:
Jeg har fortalt deg T. Jeg tror ikke et menneske har 100% øske om å dø. Jeg skriver jo selv at mange av overdosene (ikke alle) har vært som et siste rop om hjelp. Men mange om dem har vært dødelige, og jeg har hatt overdoser jeg ikke har sagt noe
T sier:
jeg har hatt 100 prosent ønske om å dø, og prøvd å gjennomført det. og hva med de menneskene som faktisk dør? selvfølgelig hadde de ett ønske om å dø, og de klarte det
Merete Isabell sier:
Å når jeg ikke er det så betyr det at jeg har fått rask nok somatisk hjelp... Pumping, motgift, hjerte overvåkning.
T sier:
ja, og det syns du er utrolig kult. du syns det er så gøy. du klager gang på gang, åå jeg har det så vondt, åå jeg vil ta overdose, åå jeg har kutta meg, åå det var så alvorlig,åå psykologen tar meg ikke alvorlig, åå de vil ike legge meg inn
Merete Isabell sier:
De som dør har ikke alltid ønsket fult ut å dø, mange har sendt signaler og forsøkt å få hjelp. Og mange overdoser blant vennene mine har vært overdoser der de kunne overlevd hadde bare noen tatt hintene.
T sier:
du må da skjønne at til slutt, så tror de ikke på deg, fordi før har du ikke gjort det godt nok. du har tatt overdoser når de har prøvd å hjelpe deg, hvorfor i helvte skal du bli innlagt da? trodde det var for å få hjelp jeg, ikke ta flere overdoser. hadde de trodd du var i fare for deg selv, så hadde de jo lagt deg inn på lukket avd. du er ikke syk nok merete. j
Merete Isabell sier:
Jeg skriver mine tanker på bloggen. Så klart jeg da klager over den manglende hjelpen jeg får
å hvilken rolle er du til å avgjøre hvor syk jeg er?
T sier:
jeg syns det er fælt at sånne som deg tar opp en plass i psykiatrien. faen, pass på ditt eget liv før du kaller noen andre at du ikke har ett liv! du har da faen ikke noe bedre liv selv! du bor hjemme hos foreldrene dine, du har ikke kjæreste, du klager og syter, alt du bryr deg om er den jævlige turninga di, men du klager jo f meg på den og
bye bye merete. håper vi aldri snakkes eller ses igjen

Dette var en samtale mellom meg og T i kveld/natt på MSN. Gjett om min livsvilje sank noen hakk. Det i ( ) har jeg fylt ut etterpå slik at dere kan forstå.

I'm just a sucker with no self esteem

2009-02-27T12:52:00.002+01:00

Jeg hører denne sangen om igjen og om igjen. Er kjempe gammel sang av The Offspring. Sangen heter Self esteem.

La la la la la la la la la la

I wrote her off for the tenth time today

And practiced all the things I would say

When she came over I lost my nerve

I took her back and made her dessert

Now I know I'm being used

But that's okay man cause I like the abuse

I know she's playing with me

But that's okay cause I've got no self esteem

chorus:

Oh wayo, yeah, yeah

Ohhhhhhh, yeah, yeah (Repeat three times)

We make plans go out at night

I wait till 2 then I turn out the light

this rejection’s got me so low

If she keeps it up I just might tell her so

Chorus

When she's saying, oh that she wants only me

Then I wonder why she sleeps with my friends

When she saying, oh that I'm like a disease

Then I wonder how much more I can stand

Well I guess, I should stick up for myself

But I really think it's better this way

The more you suffer

The more it shows you really care Right? Yeah!

Now I'll relay this little bit

It happens more than I'd like to admit

Late at night, she knocks on my door

She's drunk again and, looking to score

Now I know, I should say no, but

It's kind of hard when she's ready to go

I may be dumb, but I'm not a dweeb

I'm just a sucker with no self esteem

Chorus

When she's saying, oh that she wants only me

Then I wonder why she sleeps with my friends

When she's saying, oh that I'm like a disease

Then I wonder how much more I can spend

Well I guess, I should stick up for myself

But I really think it's better this way

The more you suffer

The more it shows you really care

Right? Yeah!

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hva jeg tenker på, jeg vet ikke hva jeg føler, jeg vet ikke hva jeg vil. Er det rart jeg da ikke klarer å si hva som er gale eller hva som ikke er gale? Jeg vet ikke...
Jeg er bare litt fortvila.
Sliten, men uten en bestemt grunn.
Missunnelig, på de som fortsatt går på skolen. Det er da en følelse... Da har jeg iallfall satt ord på en følelse i et stort kaos.

Hadde jeg bare kunne gjort alt grei igjen... det er hva man sier "gjør alt greit igjen"... men når var det egentlig greit. Jeg er sliten og lei meg. Finner ikke krefter til noe. Men så har jeg ingen å finne på noe med heller....
Alle vennene mine er liksom flytta vekk for å gå på skole. Jeg lurer på hvordan det er å sitte der med et perfekt liv, å se at hver dag kommer de nærmere å nå målet sitt...

Føler hele bloggen min er fucked up. For jeg aldri har noe særlig å si. Føler blogg vennene mine har så mye fornuftig å si. Å de skriver så bra. Min blog er liksom like kaotisk og lite gjennomtenkt, som ting er i livet mitt. Jeg vil skrive bra, jeg vil at folk skal lære noe når de leser bloggen min. Jeg vil de skal sitte å tenke "Åh, hun har et poeng der. Den jenta er smart". Men jeg skriver bare tull.

Jeg fant igjen et dikt ei dame skrev til meg en gang i tiden. Hun kaller meg Lille My:

Hva skal jeg si til lille My?

Kanskje du føler deg mye til bry?

Godt at du nå har funnet ly.

Nå må du ikke finne på å fly.

Med hjelp vil du igjen bli kry,

av å være nettopp lille My

Føler det dikte beskriver meg godt. Jeg savner min "Tante Sniw" som skrev det til meg. Savner den gang jeg hadde noen å snakke med. Noen som hjalp meg og som støttet meg. Jeg har noen nå også, men det er liksom ikke det samme. For jeg vet at med hjelp vil jeg "igjen bli kry av å være nettopp" meg. Men hjelpen krever sitt den også. Først må jeg få hjelp, og for å få hjelp må jeg be om hjelp. Det har jeg jo klart. Nå må bare DPS svare på søknaden, og jeg er i grunnen ikke så optimistisk til svaret de vil gi. Og om jeg mot noe formodning skulle få den hjelpen jeg ber om, må jeg fortelle familien min om hjelpen jeg ba om. Og jeg ønsker ikke å såre dem. For jeg ser for meg at det å ha ei datter som er psykiatri pasient og langtids innlagt, det sårer. Mamma og Pappa står alltid der med åpne armer igjen, men det vil såre dem. Og når jeg vet de ikke støtter meg 100% så er jeg redd valget mitt er feil. Å når jeg er innlagt vil jeg gjerne skjerme dem litt, vil ikke de skal se meg på et psykiatrisk sykehus, så jeg trekker meg unna dem. Og det sårer også. Så er det dette med å få et behandlings opphold til å fungere. Min oppfattning av psykiatrien i Haugesund er at de ikke liker meg, og ikke ønsker meg som pasient. Må jeg virkelig flytte for å få hjelp? Og jeg vet at dersom jeg flytter blir det Stavanger på meg. For der har jeg en del venner. Problemet er bare at Stavanger vurderte meg til at jeg med min journal og bakgrunn burde tvangs behandles. Så jeg er redd at jeg drar til Stavanger, er der ei lita stund før de legger meg inn til tvangs behandling. Jeg forstår ikke hvorfor to byer kan vurdere meg så ulikt. Jeg er frustrert for jeg vet ikke hvor frisk eller syk jeg er. Vil bare gråte ut, vil bare noen skal ta seg tid til meg...gå igjennom min historie uten påvirkning av journalen min. Jeg trenger Petra og langtids innleggelsen.... Men jeg kan ikke få Petra for hun er i Trondheim og jeg tviler på innleggelsen.

Er det rart jeg faller sammen i gråt flere ganger daglig? Er det rart jeg mister kontrollen? Er det rart jeg er redd? Jeg vil jo ikke dø, men må jeg virkelig dø før jeg får hjelp? Psykiatrien i Norge er slik - enten må man ha en veldig alvorlig spiseforstyrrelse med en BMI på under 16, eller være super psykotisk. Oss innimellom der, vi får ikke hjelp! Er det rart jeg tenker at bare jeg blir tynn nok, mister nok vekt. Blir anorektisk - da får jeg hjelp!! Jeg vil ikke fremkalle psykoser, for jeg vil ikke bruke narkotiske stoffer som ofte (ikke alltid, men ofte) er grunnlaget for psykoser. Jeg vil bare ha hjelp, masse hjelp, for så å bli ferdig med hele psykiatrien og kunne leve livet mitt. Hvordan det nå ser ut...?!

Jeg vil ikke dø...men jeg vil liksom heller ikke leve om dette er livet jeg må leve. Kan jeg ikke bare få hjelp, slik at jeg kan få leve?

Skriker etter søvn, da det er veldig mangel på søvn nå for tiden. Overtolker ting, sårer folk.

Unnskyld for at jeg lever.... Skulle så gjerne forandret alt...

Litt sårbar for tiden

2009-02-25T23:36:00.004+01:00

Jeg er så altfor sårbar for tiden. Innimellom har jeg bare slike perioder. Tolker ting helt opp-ned og i verst mening. Og selvfølgelig begynner dette den uka psykepleieren min er på ferie, så jeg har liksom null å prate med om det.

Men uansett...
På torsdag gikk jeg inn i Tramp hallen etter min trening å så på når trampett ungene til Guri trente. Så kommer ei lita jente på 11 år bort til meg og Guri å spør om å få lov å tøye spagaten. Guri gir henne lov til det og deretter sier jenta til meg. "Den første som går ned i spagat for to kino biletter av Guri". Så jeg ler å spør om det gjelder meg også, å så overrasker jeg meg selv med å skli ut i spagaten. Jenta ser på meg å spør "Hvor gammel er du egentlig?" Jeg bare "Nei, fylte 21 forrige uke..." Hun ser litt forskrekka på meg å sier "Oyyjj.... Så gammel så klarer du å gå ned i spagat." Jeg tok det til meg, jeg er gammel, jeg ser gammel ut...

I går skriver ei jente som driver cheerleading på Hundvåg i Stavanger til meg, å sier de ikke kan komme på leiren vi arragerer, for hun alene skal opp til Marte (som er ganske "viktig" i norsk cheerleading). For Marte skal trene henne til å bli med på lands laget i cheerleading (Ja, vi har faktisk lands lag i cheerleading). Jeg blir litt sånn små sur, for å trene cheerleading på lands lag nivå hadde vært utrolig morro. Så jeg skriver på Facebook: "Merete hopper opp og ned i sinne og frustrasjon. Jeg vil være på landslaget, jeg vil være flink, jeg vil være best... *Tøye spagat og trene styrke*. " Å så får jeg tilbake fra en trener i Sauda: "hehehe, litt sent å begynn nå kanskje :P men lykke til ;)". Det er vel ikke for sent...det er vel aldri for sent å bli god og best i noe?! Bare man går inn for det.

Men uansett - min karriere som sykepleier ble ødelagt av litt ulike ting (*Sint*). Nr. 1 av mine 2 drømmer som gav meg håp og glede.
Så tar pokker meg Hundvåg og Sauda trenerene fra meg Nr. 2 av mine 2 drømmer som gav meg håp og glede.

Så hva sitter jeg igjen med....?! Mine overtolkninger og skuffelser.... vet det bare er en periode nå, men hva så?! Det er vondt nok.

Så idag har vi cheerleading trening, først får hovedtrener litt kommentarer på at treningene våre ikke er så planlagte og slik. Og vi som hjelpetrenere føler jo også litt ansvar. Så jeg tar til meg kritikken om ikke planlagte treninger og uorgansering.

Så står vi etter treningen inne på kontoret til Guri som er trener koordinator, å spinning treneren kommer løpende inn. En mann har falt sammen og gir lite kontakt tilbake til henne. Guri og spinning treneren blir litt sånn små stressa og ringer ambulanse. Så ber Guri oss om å stå igjen ved kontoret...Vi står der to stk med helsefaglig bakgrunn og skole, å får beskjed om å stå igjen. Ok, så står vi der liksom og vet null hva som skjer. Ambulansen kommer. Guri og en ambulanse mann kommer tilbake å forteller at mannen har diabetes og har altfor lavt blodsukker. Så vi må finne noe som inneholder mye sukker. For et par dager siden sa hovedtrener til meg at det inne på vaktmester kontoret lå en eske med brus og slik som ikke ble solgt på et stevne for litt siden. Så sier det til Guri. Hun løper inn dit, men finner ikke noe. Jeg og Marianne (hun andre hjelptreneren) blir sendt inn på kjøkkenet for å hjelpe ambulanse mannen å finne sukker eller saft. Vi leter, finner ingenting. Guri kommer å finner ut at skapet som inneholder all mat og drikke er låst med kodelås. Imens hun ringer for å få koden til den, leter vi videre. Plutselig snur Guri seg å ber oss gå, i en litt sur stressa stemme... Jeg og Marianne ser på hverandre litt sjokka, vi gjor jo bare som hun gav beskjed om....og så får vi bare slengt at vi får bare gå... Så vi gikk. Jeg føler jeg ikke dugde til noe og at jeg bare er uønska i hele turnforeningen.

Så jeg sitter her å overtolker ting. Ja, jeg vet at jeg overtolker ting, men det gjør ingenting bedre.

Så kjære sykepleie studenter ved Høgskolen Stord/Haugesund avd. Haugesund, kull 2008; Nå har dere faen meg fått en skikkelig saftig bit å sladre om. Tenk alle dritt kommentarene dere kan slenge om meg nå!!! Så lykke til, jeg ser frem til å høre dem. For jeg vet dere sitter der nå å tenker ut nye ting å si om meg. Voks opp!!! Dere vil møte mange med min sykdom på deres vei, å med de holdningene mange av dere har burde dere aldri fått lov å bli sykepleiere.

Samisk innlegg, og samisk musikk....

2009-02-24T22:03:00.002+01:00

Jeg forguder samisk språk og kultur!! Det er noe de fleste vet... men uansett! Et samisk innlegg:

Normo Jovnna sunget av AIGI

Nye gloser/setninger å pugge:
Daga mu báiti nástin = Gjør meg til ei skinnende stjerne
Ii mihkkege leat nu buorre ahte ii leat vejolaš ain buoridit = Ingenting er så bra at det ikke kan forbedres

Det er forresten kommet et nytt språk program til samisk. Programmet er gratis og alt du trenger er dato og internett: http://oahpa.uit.no/oahpa/

Et usakelig innlegg

2009-02-22T21:04:00.003+01:00

Lise har vært på besøk i helga. Jeg savner henne allerede! Hun er så god å ha. Nå ser jeg "Himmelblå" og etterpå må jeg fortsette å rydde litt.... Har også et brev jeg må skrive ferdig.

Jeg og Lise tok piercinger på lørdag. Jeg som er livredd piercinger.

Et usakelig innlegg, som iallfall gir en lyd fra meg. I morgen skal jeg ut med Gro Helen å spise frokost på Egon..

Turn og sånt

2009-02-18T22:34:00.005+01:00

Jeg ånder og lever for turn! :) Jeg absolutt elsker det! Jeg er ikke verdens beste turner, men turnforeningen gjør noe med meg!

Denne uken har jeg hatt "Idrettens grunnstige" med 10 utøvere fra 7 til 12 år, på mandag. Vi hadde først oppvarming med krokodille tikken og stiv heks. Hovedaktiviteten vår var stafett, med premie til alle. Da jeg hadde gått gjennom dette hadde vi så mye tid til overs, at vi brukte siste halve timen til egne aktiviteter.

Idag har jeg hatt Cheerleading med en 30-40 utøvere fra 11 til 16 år. Vi har faktisk 4 gutter nå, noe som er kjempe bra! Og tror de har innsett at cheerleading ikke er en bimbo sport. At man ofrer mye for sporten, ikke for man må, men for man vil og blir så hekta. For hvem vil ikke kaste en person 4 meter opp i luften, se en flott salto for så å ta imot personen uten noe uhell? Hvem vil ikke bygge tre etasjes menneske pyramider? Hvem vil ikke stå forran et publikum å vite at de roper med, bare fordi du står forran å roper? Cheerleading er konge!

I dag ble jeg spurt om jeg kunne være vikar i en time med 20 barn i alderen 3-5 år og foreldrene deres, i morgen. Jeg var jo så dum/snill å sa ja. Jeg gruer meg litt da jeg aldri har trent så små barn før, og de er så mange. Men jeg gjør det, og jeg kommer til å like meg! Vi skal da starte med "hodet, skulder, kne og tå" og en musikk lek. Så er hoved aktiviteten ei hinderløype bestående av 5-6 stasjoner/oppgaver. Så avslutter vi med "Bjørnen sover".

Ellers kommer Lise i helgen, og jeg gleder meg noe sykt!! På fredag skal jeg ha noen venner her og vi skal feire bursdagen til meg og Mimmi. Blir en rolig kveld der Zara Emilie skal være. Spise snacks, prate, se film og spille Alias! Jeg elsker Alias!!! De som ikke har prøvd spillet bør absolutt prøve det. Ellers skal jeg søke på flere jobber i Haugesund. Var meningen jeg skulle flytte til Stavanger, for der kan jeg få en ny start og få hjelpen jeg trenger. Men så vil jeg være i turnforeningen, så da må jeg jo nesten bli her.

"Jeg vil gjøre mitt liv til en lovsang til deg"

2009-02-17T23:38:00.005+01:00

Da var Samson begravet. En nyelig begravelse.

Idag har jeg farga håret mitt blått og lilla. :))
Vært hos psykepleier, som gikk kjempe bra.

Og i helga kommer Lise til meg! Jippi!!!!

På fredag skal jeg feire bursdagen min! :))

Idag har vært en fin dag!

"Jeg vil gjøre mitt liv
til en lovsang til deg
La hvert tone en hylles til deg være
Og i dager med glede
og dager med sorg
Vil jeg leve hver dag til din ære."

Åpne, lukke, forandre, slette, åpne, lukke...etc.

2009-02-15T00:55:00.002+01:00

Jeg blir gal snart. Jeg har null kontroll på bloggene jeg leser. Kan dere ikke være så snill å bare holde dere til en blog? Er det virkelig nødvendig å ha så mange...? Daglig er det en eller annen som stenger bloggen sin, for så å åpne deg igjen, så slette den, lage en ny, stenge den osv.

Og en ting til, kan dere være så snill å legge igjen en kommentar med adressen til bloggen dere bruker mest? For jeg blir gal av å ikke vite hvor jeg skal lese osv.

Tusen takk! Og god Natt!

Har det ikke så bra.

2009-02-14T19:13:00.003+01:00

Jeg skulle så gjerne sagt at alt er bra, at jeg ikke får tilbakefall eller noe. Men jeg kan ikke si det. Og jeg klarer heller ikke sette fingeren på hvorfor det ikke går så bra. Ok, Samson har jo en ganske stor del av tankene mine for tiden, men det er liksom ikke bare trist dette med Samson. Det er trist at han måtte slippe taket på livet, men samtidig får jeg se en helt ny side av hans foreldre. Jeg viste de var sterke fra før, men at de er så sterke!!! Det er helt utrolig. De kunne stå der med sin døde sønn i armene, takke Gud for den tiden de hadde fått med han, og fortelle at de skulle forsøke å få barn igjen. Det står det respekt av.

Men jeg har det ikke bra, og jeg klarer ikke sette fingen på hva som gjør at jeg ikke har det bra. Så vær så snill, ikke mas om hvordan jeg har det, og ikke si jeg må ta meg sammen. For det er ikke så enkelt...

FUCK!

2009-02-14T01:02:00.001+01:00

Fuck life and everything it brings. Crash and burn.... FUCK OFF!!!
Jeg vil ikke snakke med noen, jeg vil ikke se andre. Jeg vil bare ha en pause!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Her og nå!

2009-02-13T21:44:00.003+01:00

Da var det bestemt. Vår alles kjære Samson blir begravet på tirsdag fra Vår Frelsers gravlund i Haugesund. Han skulle egentlig gravlegges fra sykehus kapellet, men det er nå blitt forandret til Vår Frelsers gravlund.

Jeg er alene hjemme ikveld. Og det går veldig bra. Trives alene. Sett litt film, vært på butikken å handlet inn mat jeg har glemt å spise, og så har jeg strikka masse!!!! Nå vurderer jeg å finne senga. Litt tidelig enda, ja kanskje...men jeg sover så dårlig for tiden at det hadde vært deilig å fått noen timer ekstra.

I morgen har jeg ikke så mange planer.. Mamma og pappa kommer hjem, de er i Bergen. Forsøke meg på en bytur, må hente medisiner på apoteket. Å så trenger jeg snart nye strikkeprosjekter... Selv om jeg har mange liggende, som jeg aldri får fullført....

Samson

2009-02-12T20:04:00.003+01:00

Da har jeg møtt Samson. Alle venner og familie ble invitert til minnestund for Samson idag. Det var litt tøft å se han ligge der i senga si. Men han så fredfull ut, og foreldrene hans taklet det veldig bra. I kveld skal han legges i kista si, og sendes ned til patologisk avdeling for obduksjon. Foreldrene ble anbefalt å ikke se han etter obduksjonen, så idag var siste mulighet for foreldrene å se Samson. Vi syntes alle som var der, at det var veldig fint av foreldrene å holde denne minnestunden. Under minnestunden ba vi litt, og sang litt. Sykehus presten Gro var der, og har vært veldig flink i prosessen med foreldrene. Jeg har også god erfaring med Gro. På tirsdag skal Samson begraves fra Sykehus kapellet. Deretter skal foreldrene selv kjøre han ned til kirkegården i sin egen bil, hvor han skal bli begravet på samme kirkegård som sin bror, Jeremia. Vi er så heldige å få lov å følge denne tiden tett på familien, og jeg er overbevist om at foreldrene setter pris på at vi engasjerer oss så mye som vi gjør. Jeg strikket til Samson, som et tegn til foreldrene at jeg virkelig hadde tro på at Samson skulle klare seg. Han døde jo, men uansett så valgte jeg å gi den jakken og de sokkene til foreldrene. Og de takket mye for det, og sa det ville bli et godt minne, og at de en gang ville kunne bruke det.
Fikk tatt noen bilder, som skal inn i scrappe album jeg lager til familien. Jeg vet jeg ikke er den eneste som lager scrappe album til familien, så jeg setter mer fokus på minne ord, dikt og sanger, enn på bilder. Men så klart skal det inn noen bilder av Samson og familien.

Hvil i fred lille engel. Små føtter setter dype spor.

Russisk rulett

2009-02-11T21:44:00.004+01:00

Jeg fikk en veldig fin mld fra Lise idag. Eller meldingen var trist, men måten hun beskrev ting på var fin! Så jeg begynte å tenke selv, på mitt eget liv.
Det gikk på dette med å "leke" med livet eller døden. Å ikke ønske å dø, men heller ikke å ønske å leve. Om at det er greit at jeg dør i dette selvmordsforsøket, men dør jeg ikke er det ok det også.

Jeg husker en samtale med Kjersti (Gamle paykologen min) om disse selvmordsforsøkene mine. Hun kommenterte det at jeg som oftes "ropte" ut til noen (Kine fikk en god del...Nå er det vel mer Lise) før jeg gjor noe. Lot andre redde meg.

Jeg hadde satt meg på en buss, sagt til Kine at bussen stoppet ved brua og jeg gikk opp å tok livet mitt. Hun ringte politi, og politet fikk meg ned (Og så en lang historie som jeg hopper over).
Jeg gikk til timen min hos Kjersti og hun sier "hva vist Kine ikke hade mobilen med seg, hva hadde skjedd da?" "Da hadde jeg hoppet" "Men Merete ser du; du spiller russisk rulett med livet ditt.."

Hva russisk rulett er:
Russisk rulett er et sjansespill der deltakerne setter livet som innsats. Som oftest spilles russisk rulett med en revolver som har en tønne med plass til seks patroner.
Revolveren lades med én patron. Deretter spinnes tønna og hanen spennes. En av spillerne setter munningen mot sitt eget hode og trekker av. Sjansen for å unngå å skyte seg selv er 5/6 eller 84 %.
Hvis den første spilleren overlever, snurres tønna igjen, hanen spennes og neste spiller trekker av revolveren mot sitt eget hode.
Spillet ble anntaligvis funnet opp av russiske soldater på 1920 tallet

Lise sa, så fornuftig hun er "Merete; en gang går spillet galt, en gang går det for langt. Det kommer til å ta livet av deg hvis du ikke får hjelp"

Happy birthday to me!

2009-02-10T16:06:00.001+01:00

Da var jeg bltt 21 år.... Ikke mer å si om det....
Kino i kveld med Zara Emilie. Så hvem vet hva som skjer...

Siste dagers shopping og SNØ!!!!

2009-02-09T20:43:00.008+01:00

Da er det offisielt!!! Jeg skal farge håret Lilla og Blått! Eller delvis Lilla og Blått!!! :)) Jeg fikk hårfargene idag fra Dragens hule. :)) Hadde også bestilt meg ei ny "David and Goliath" t-shorte med teksten "Problem child". Fargen skal i en av de nærmeste dagene! Gleder meg. Og T-shorta skal på i morgen! :))

SNØ og SKI!!

Det er ikke ofte vi her i Haugesund får sikkelig med snø. Med sikkelig mener jeg snø som dekker bakken nok til å gå på ski og ake, og som holder mer enn en dag! Så idag har jeg og Zara Emilie utnyttet snøen til sitt maks. Vi har vært ute på lang skitur, da vi er en av de familiene som ikke har lagt fra oss skiene på fjellet (Vi har forøvrig ikke et sted på fjelle å legge skiene heller...). Jeg vil påstå at Haugesund har et av Norges beste turområder! Vi har to store "parker" som er helt bilfrie og som tar oss over fjell og bekker. Jeg elsker byen min, og enda mer elsker jeg byen min om vinteren. Jeg er så stolt over Haugesund på gode dager. Og jeg er sykt stolt over dialekta mi, selv om ingen forstår oss. Vi klarer oss fint her vi.

Zara Emilie er verdens herligste lille engel! Jeg elsker den jenta der. Så utrolig nydelig og sinnsykt smart. Jeg mener seriøst at Zara Emilie må være en av Norges smarteste 8 åringer. Hun leser bøker sinnsykt fort å får med seg handlingen. Regner gjør hun også enkelt og greit. Setter opp mattestykker og skriver svar. Jeg tror enkelte ganger at tredje klasse undervisning er for lett for snuppa mi. I kveld gikk hun å la seg litt tidligere for hun skulle lese (!), ikke mange 8 åringer som legger seg tildligere for å lese! Men da hun la seg fant hun plutselig ut at hun skulle forsøke seg på Sudoku. Så hun løp å hentet en bok, en rask innføring og hun løste 4 sudoku oppgaver på noen få minutter. Helt utrolig. Idag da vi var ute på ski tur snur hun seg å sier:

"Tante, gikk ikke vi den veien isted?"

Jeg bare

"Nei, vi gikk den vei!"

Og peikte bort over veien. Så snur hun seg med et alvorlig ansikt og sier strengt:

"Tante, jeg bare tulla!".

Jeg gikk å lo hele veien hjem. Var så morsom måte å si det på, og så alvorlig ansikt. Engelen min. <3

Ellers må jeg gratulere søstera mi med verdens mest givende jobb!! (Med god ironi i stemmen). Du har i det minste jobb enda... ;)

Hvil i fred lille engel!

2009-02-08T21:52:00.003+01:00

Jeg har dette fantastiske venneparet. De har forsøkt å bli foreldre flere ganger nå, og har til nå hatt to spontan aborter. Denne gangen trodde jeg virkelig at de skulle klare svangerskapet og at de endelig skulle få et etterlengtet barn. De fikk tidelig vite at det var en liten gutt, og han fikk navnet Samson. Idag fikk jeg en melding om at det var over for Samson, og at han hadde reist hjem til himmelen, fra mors liv. Han blir født i morgen.

Kjære kjære Samson, og Kjære kjære Line og Martin; Jeg tenker og ber for dere. Jeg vet ikke hva jeg skal si, fordi jeg er så redd for å si noe feil og gjøre alt mye verre. Men dere vet jeg unte dere Samson, og dere vet at hos dere hadde Samson fått et helt fantastisk liv. Han er kanskje ikke fysisk med dere, men han vil alltid være med dere i hjerte og i tankene.

Hvil i fred lille engel, må du få en fin reise opp til himmelen. Du er i mine tanker, slik som foreldrene dine er.

Hvil i fred, Samson.

Morsdag

2009-02-08T15:33:00.002+01:00

Jeg har verdens beste, nydeligste, fantastiske og mest tilgivende mamma! Gratulerer med morsdagen! :) Jeg vet jeg kan være en skikkelig jævel unge i blant, og tusen takk for du alltid står klar å tilgir meg når jeg kommer til meg selv igjen. Glad i deg. <3

Borderliner = Selvskader?!

2009-02-07T23:47:00.004+01:00

Jeg ble litt små provosert! Sitter å ser på en del slike barneverns filmer på You Tube, og kom over 3 filmer kalt GFSR i Oslo (Del 1, Del 2 og Del 3). Jeg må også bare skrive med en gang, at jeg ikke kommer til å uttale meg for eller imot noen av disse damene som står frem med sin sak. Men jeg bet meg merke i en ting som en Fru. Olsen sa.

"Jeg er blitt betegnet som en Borderliner. Men en Borderliner har ikke slike armer!" Så viste hun armene sine, uten noe selvskading. Videre sa hun

"Et av de fremste tegnene på borderline er selvskading, og jeg har ikke selvskadet". Jeg er litt uenig, ikke alle som er preget av borderline skader seg selv....Selvskading er kun et tegn/symptom på borderline, det er ikke selve diagnosen.

Fru. Olsen fortsetter:

"Hvis jeg hadde vært psykisk syk, hvis jeg hadde vært en borderliner, så hadde ikke spesialister funnet ut at jeg var frisk. Jeg mener, en borderliner ser faktisk ikke slik ut opp over armene (Henviser til sine egne armer). En Borderliner sitter faktisk å kutter seg opp." IKKE ALLE BORDERLINERER SKADER SEG SELV. Jeg holdt meg 23 uker og 3 dager fri for selvskading, men jeg satt fremdeles med diagnosen Borderline personlighets forstyrrelse.

Jeg valgte også nå å legge ut bilde av høyre armen min. Men husk at Borderliner er ikke alltid lik selvskading. Det at man selvskader vil ikke si man er Borderliner!!!

Derfor synes jeg arbeidet Lise gjør, med å reise rundt med filmen sin om Borderline er viktig! All ære til deg, og alle andre som jobber mot fordommer i psykiatrien.

Frøya: Sorgfulle barn

2009-02-07T17:37:00.002+01:00

To triste øyne ser helt uten gnist.
Skjuler en hverdag sp grufull og trist.
Med den samme kjolen hun hadde i går.
Gjemmer hun bort sine slag og sår.

Vi andre vet.
men vender ryggen til.
Dog hennes smarte levner ingen tvil.
Hun bærer byrden av en storm så tøff.
Og ingen hører hennes stille bønn.

Gjennom ild, gjennom vann.
Står hun hard som en stein.
Uten barndommens latter og lek.
Drømmer tar hanne med,
I fantasien et sted.
Hvor alt er bra.
Du, sorgfulle barn

Ei lita jente gråter som besatt.
Ingen hjelper i den mørke natt.
En liten sjel lagt inn i skjebnens hand.
Alt er for sent innen soloppgang.

Gjennom ild, gjennom vann.
Står hun hard som en stein.
Uten barndommens latter og lek.
Drømmer tar hanne med,
I fantasien et sted.
Hvor alt er bra.
Du, sorgfulle barn

I skyggen ligger det en liten grav.
Der sover det et så nydelig barn.
En liten engel var så full av mot.
Ikke elsket på den jord hun forlot.

Gjennom ild, gjennom vann.
Står hun hard som en stein.
Uten barndommens latter og lek.
Drømmer tar hanne med,
I fantasien et sted.
Hvor alt er bra.
Du, sorgfulle barn.

Siste dagers innkjøp

2009-02-07T15:50:00.007+01:00

To nye DVD'er
"Wanted" og "Trapa de elite". Ser "Trapa de elite" nå, den er ganske bra. Handlingen er fra politistyrkene i Brasil. Om korupsjon og kamper i "favner" (Slummen)

En masse nytt garn til toving, både til tøfler og sitteunderlag!

5 garn som skal brukes til en kjøre pose til en baby. Oppskrift fra Garnstudio. Og to brune alpaca garn som skal brukes til baby tøfler, som skal toves.

Hvordan har du det egentlig?!

2009-02-06T23:26:00.002+01:00

Jeg hadde en lang tlf. samtale med ei tidligere klassevenninne idag. Vi har liksom sånn taus avtale om at dersom vi trenger å "tømme" oss litt, så kan vi bare møtes å snakke til vi går tom. Så i høst flyttet venninna mi til Sandnes, for å gå på skole på Universitetet i Stavanger, og vår kontakt ble flyttet til å gjelde samtaler pr. telefon. Da jeg ble lagt inn for noen uker siden ringte hun meg, slik at jeg fikk tømt litt tanker. Det gjor meg godt, og idag var det hennes tur til å få tømt litt tanker. Jeg setter pris på å kunne tilby denne "tjenesten" (Får meg til å høres ut som en foretning, men dere tar poenget). Selv om jeg for tiden har nok med meg selv, har jeg plass til vennen mine. Og jeg håper de kommer til meg om de sliter, da det er en utrolig tillits erklæring når de gjør det. Men uansett venninna mi ringte idag, prata i vei om sitt. Jeg var for det meste en taus lytter. Plutselig spør hun
"Hva skjer med deg da? Hvorfor slutter du på skolen? Du som leste så mye til eksamen, mer enn meg..."
Og nå har jeg undra meg litt på dette i kveld...Hva skjer egentlig med meg? Jeg har lite krefter til noe som helst for tiden. Jeg står opp i 12 tiden hver dag, og til og med da er jeg trøtt. Sover så utrolig mye for tiden. Står opp. Spiser ei skive og drikker en kopp te, sammen med en episode av "Numbers". Så tilbringes resten av dagen forran dataen, med strikke tøy og te. I 01.00-tida går jeg å legger meg, for så å stå opp igjen nesten 12 timer senere og gjøre alt om igjen.
Legen min spurte meg på torsdag;
"Hvis du slutter på skolen, hva har du tenkt å gjøre da? Skal du søke deg jobb?"
Jeg ble litt sånn.. "Ehh...jeg vet ikke helt!" . Akkuratt her og nå orker jeg ikke stort mer en å bare stå opp hver dag, hvordan skal jeg da orke en jobb. Det er ikke det at jeg ikke vil, men akkuratt NÅ er jeg så sliten med mitt at jeg ikke orker tanken på at
"Imorgen må jeg smile, ta meg bra ut med ei maske som ikke er min, fordi jeg skal på jobb!"
Forsøkte å forklare han dette, men jeg satt igjen med inntrykket av at jeg bare var håpløs, patetisk og lat som ikke orket en jobb.
Så han avsluttet timen, og sa
"Merete, tenk konstruktivt. Velg livet. Sees neste uke".
Hvilket råd er det til en person som nettopp har forsøkt å forklare hvordan hun har det innimellom gråte anfall?

Petra ba meg ringte til Kjersti, gamle psykologen min. Etterson hun kjente meg best (noe hun også gjør, og det er skremmende, at hun kjenner meg bedre enn meg selv), og be henne anbefale en videre psykolog for meg + få noen tips ang. dialektisk adferds terapi. Jeg ringte idag, 5 minutter før siste frist hun hadde gitt meg på å ringe (Jeg sov såklart frem til 5 minutter før den fristen hun hadde gitt meg). Men hun gav meg nå tid
"Dette er viktig, og jeg synes jeg kan disktere dette med deg" sa hun.
Jeg fikk navn på en 5 psykologer og en psykiater som hun mente jeg burde forsøke å få avtale hos. En var derimot i permisjon og en ville pensjonere seg om et år. Men psykiateren var absolutt verdt et forsøk sa hun. I tillegg fikk jeg vite at det å drive dialektisk adferds terapi krever et større team med mennesker rundt en, noen som tar seg av samtaler (psykolog el.) og iallefall en som tok seg av noe fysiske greier og noen til. Jeg fikk også vite at Kjersti hadde hatt dialektisk adferds terapi i bakhodet under våre samtaler. Og jeg mener jeg fikk noe igjen for samtalene våre jeg, selv om mamma og pappa sier motsatt. Men uansett - Dialektisk adferds terapi var noe de hadde satsa for fult på i Odda. Men Odda er sånn 2-3 timer unna, og en veldig trist by egentlig. Så lite sannsynlig at jeg forsøker å få til noe samarbeid med de.

Og så, og da grøssa jeg, sa Kjersti at jeg burde kontakte Psykolog Arne Andreas Døske ved DPS!! :S Grøss. Min erfaring med han er ikke så bra. Han er i kategorien "drittsekk" hos meg. Jeg har ikke så mye personlig erfaring med han, men hørt om han via andre, og ikke så mye positivt (om noe i det heletatt). Personlig skal jeg vistnok hatt en samtale med han om meg selv, den husker ikke jeg noe av. Og så var jeg med Ulla til han en gang, og da ba han meg gå ut og jeg nekta for Ulla ville ha meg der. Tror ikke han var så fornøyd da...

Kjersti sa også at om det noen gang falt oss naturlig inn å snakke sammen når vi møter hverandre i turnhallen er det greit. Jeg ser henne jo alltid før treningen min. Jeg og Marianne kommer alltid tidelig for å diskutere timen og annet cheerleading relevant og så danser vi litt av og til, for å bli sikkelig varme. Det er litt rart å treffe Kjersti på den måten, for en del av meg har bare lyst å synke ned i stolen ved siden av, gråte og fortelle alle mine kaotiske tanker. Men det kan jeg jo ikke. Og iallfall ikke i den "høne-klubben" hennes... :P

Men uansett... Hva skjer med meg?! Ikke godt å si, jeg er forvirra og fortvila. Men kommer meg nå igjennom dagene.

Lihkku sámiálbmotbeivviin

2009-02-06T15:01:00.002+01:00

Lihkku sámiálbmotbeivviin
(Til lykke med samefolkets dag)

Jeg er samisk! Og fremdeles like stolt over å være samisk, og idag er vår nasjonal dag! Kanskje jeg skal finne frem kofta mi?! Tror folk i Haugesund hadde sett litt rart på meg da.
Men uansett, til alle mine medsamer:

Lihkku sámiálbmotbeivviin (Til lykke med samefolkets dag)
eller
Lihkku beivviin (Gratulerer med dagen)

(Og for sør-samene: Laahkoeh biejjine!)

Kjære vakre Liljen og Lise min! <3

2009-02-05T21:05:00.004+01:00

Den siste tiden har jeg trukket meg veldig tilbake fra alle. Jeg har ikke orket noen mennesker, og de som har forsøkt å nå inn til meg, har somregel fått høre det og mange kanskje litt såret. Jeg beklager det så utrolig mye.

Liljen;
En av de som kanskje har fått hørt mest den siste tiden er Liljen, vår kjære Liljen som vi alle er så glad i. Hun har vært veldig på meg på MSN, og vi har hatt litt sinte samtaler og banna til hverandre og logga av og masse styr. Men uansett hvor sinte vi har vært på hverandre, har vi nå klart å gjøre opp mellom hverandre. Om jeg kan si det slik..?! Liljen gav seg ikke, og fikk meg til slutt til å forandre en del meninger. Tusen takk for du ikke gav opp. Så stilte jeg jo spørsmålet om noen kunne hjelpe meg med bloggen min. Lage den pen og gjerne med kollonner som er blitt så populært. Liljen sa hun kunne hjelpe, men jeg var så sint og sur på alle så nektet å la henne hjelpe. Men så skiftet jeg tanke gang, og idag spurte jeg fint om Liljen ikke kunne hjelpe meg. Og det gjor hun jo såklart, så god som hun er. Så nå har jeg ny blog! Hva synes dere? Er ikke Liljen flink?

Lise;
Jeg har ikke vært så snill mot deg de siste dagene. Jeg har bevist trukket meg ekstra mye unna deg, fordi jeg er så glad i deg og bryr meg utrolig mye om deg. Det var derfor jeg sendte deg den mailen i natt. Du er ei så utrolig herlig jente, og du betyr så altfor mye for meg. Måten vi tenker og ofte handler likt er skremmende, men samtidig godt da jeg vet jeg ikke er alene. Jeg sa jeg ikke skulle be om din tilgivelse, men jeg gjør det likevel.
Lise, kan du tilgi meg?

Ja, jeg sliter.

2009-02-04T20:24:00.010+01:00

Ja, jeg sliter.

Ja, jeg skyver alle
bort ifra meg.

Og NEI jeg vil
ikke snakke om det!

Unnskyld for jeg skyver dere bort..
Jeg er bare redd...

Tok noen bilder av kapellet, kirkegården og litt sånn da jeg gikk hjem fra treningen idag. Jeg er en elendig fotograf, men syntes snøen og lyset var så pent.

Bilde 1, helte oppe: Skyggen min
Bilde 2, Kapellet, men skygger fra trær.
Bilde 3, porten inn til kirkegården
Bilde 4, Grava til Trond, som var en nær venn av Helene som passet på meg på barneskolen.

Ikke bare en ubetydelig blogg venn!

2009-02-03T23:12:00.001+01:00

Helvette Liljen!!!
Du er ikke bare en eller annen "ubetydelig blogg"venn".
Forstå at du er så mye mer enn bare en eller annen ubetydelig blog venn!!

Blog redigering

2009-02-03T22:02:00.002+01:00

Heisann alle mine nydelig blog venner!
Jeg har et spørsmål nå i disse "lag bloggen pen"-tidene.... Hvordan får dere flere kolonner i bloggen? Må jeg kunne HTML for å få en pen blog slik dere har?

En tåre

2009-02-03T17:57:00.002+01:00

Og i min frustrasjon feller jeg en tåre...

For jeg vet ikke hva som er riktig av meg å gjøre.
Jeg vet ikke hva mitt neste skritt blir.

Og for det, feller jeg en tåre.

Kaos, sørgende, trist, usikker, fortvila, frustrert

og kanskje aller mest redd.

Jaaauuudå!

2009-02-03T16:50:00.003+01:00

Da har jeg hatt min første time hos psykiatrisk sykepleier. Hun var ganske grei. Klarte fint å snakke med henne, å hun virker som en utrolig grei person. Er ikke ofte jeg kan si en behandler eller en person som skal hjelpe meg, er grei etter bare en halv time. Så jeg ser positivt på det!
I begynnelsen skal jeg gå til psykepleieren en gang i uka, så øker vi kanskje time antallet etterhvert.

Ellers hører jeg dere fremdeles snakker! Hva sier dere? Tør dere stå for det dere sier? Det er et ordtak som sier: "Folk kommer alltid til å snakke, så hvorfor ikke gi dem noe å snakke om?!"
Jeg står 100% for hva jeg skriver her i bloggen. Dere har sikkert dagbøker, en bok dere skriver alt dere gjør i løpet av en dag, og kanskje hvordan dere har det. Man blir aldri for gamle for dagbøker. Bloggen er min dagbok, og imotsettning til mange andre gjemmer ikke jeg dagboka mi under hode puta eller i bunnen av skuffen med sokker. Jeg gjemmer ikke dagboka mi, for dette er en av mine måter å bearbeide ting som skjer i livet mitt på. Og det er også en utrolig god måte for meg å fortelle mine venner og min familie om hvordan jeg har det og hva som skjer i livet mitt. Ikke alt som er like lett å fortelle ansikt til ansikt.

I am sorry

2009-02-02T22:22:00.001+01:00

MyNiceSpace.com

Kjære lærere og medstudenter!

2009-02-01T22:20:00.003+01:00

Jeg har forstått det slik at flere fra mitt kull, både lærere og medstudenter leser min blog. Så da skriver jeg et innlegg til alle dere.

Å diskutere min blog er egentlig helt greit for meg. Men jeg har litt problemer med at lærere diskuterer bloggen med medstudenter. Føler det blir så feil. Vet jo ikke hva som er sagt, men om bloggen min lager diskusjoner vil jeg gjerne vite hva disse diskusjonene går ut på. Vil gjerne vite dette, slik at jeg kan oppklare eventuelle misforståelser dere måtte ha.

Min hverdag er ikke enkel å forstå for de som ikke har slitt en del selv. Og jeg vil ikke tro den kan forstås for de som ikke har opplevd livets motganger selv. Jeg har ikke valgt måten å leve livet mitt på selv. Jeg har nok påvirket mye av livet mitt selv. Men jeg har ikke valgt alle de motgangene jeg har fått i livet mitt. Derfor håper jeg dere aldri kan si "Merete, jeg forstår hvordan du har det", for den dagen dere forstår, den dagen er dere på samme sted som meg.

Jeg valgte å gå på sykepleien av den enkle grunn at jeg forstår hvordan det er å slite. Man kan lese seg til en viss forståelse, men om man aldri har opplevd og kjent de ting jeg har å slite med, kan man aldri forstå helt. For de fleste av dere vil det å skade seg selv være ganske så uforstålig. For hvordan kan et menneske skade seg selv bevisst? Lærebøkene kan fortelle en god del om hvilke følelser et menneske som skader seg selv har, men om du aldri har erfart disse følelsene selv, kan du da forstå det?

Så min drøm er, og jeg skal nå den en gang: Jeg skal jobbe på en psykiatrisk avdeling hvor hele personalet har bruker erfaring og hvor pasienten får den tid han/hun trenger. Slik tror jeg man kan hjelpe pasienter best mulig. Og det er hva jeg vil bruke mitt liv til. For alle de årene jeg har slitt har jeg også tilegnet meg mye kunnskap som man ikke kan lese seg til.

Så kjære kjære medstudenter og lærere. Snakker dere om bloggen min, vær så snill å la meg vite hva som blir sagt! Jeg vet det er en del baksnakking om meg og andre som ikke er på skolen lengre. Har dere virkelig ikke vokst opp å forstått at baksnakking er noe som hører med til begynnelsen av tenårene? Hvis dere har noe å si om meg, stå for hva dere sier og la meg vite. Jeg vet mange har noe imot meg, men la meg vite. Jeg er lei av baksnakking, jeg har hatt nok av det tidligere skoleår. Jeg trodde virkelig at studenter på en Høgskole hadde vokst ifra dette. Men er som en av dere har sagt:
"Når man plasserer nesten 100 jenter sammen, da blir det baksnakking uansett".

Men stå for hva dere har sagt. Fortell meg hva som er så negativt eller positivt med meg, som gjør at meg, min blogg og mitt liv er verdt å gå å baksnakke om. Skriv i kommentar feltet eller send meg en e-mail. Og ikke vær anonym, da tør du nemlig heller ikke stå for dine meninger.

Og til slutt:
Jeg håper du aldri forstår mitt liv 100%, for da har du selv ganske vondt.
Jeg håper også at du vokser opp, og legger baksnakkingen bak deg.
Og jeg håper du skriver til meg din mening, og at du står for den.

E-mailen min er Tx2steps@hotmail.com, har også MSN om dere tør å si det til meg der.

Tusen takk for dere leste. Og håper dere har fått noe å tenke over!

:( BLÆÆÆÆÆÆÆÆ

2009-02-01T20:28:00.002+01:00

Jeg er så sint og sur osv. nå at jeg bare har lyst å slette hele bloggen, slette meg fra facebook, nettby osv. Logge meg av MSN. Bytte tlf nr., bosted og navn. Jeg er bare dritt lei av alt!!!

Må bare få sagt det! Svart på hvit!

2009-02-01T00:45:00.002+01:00

Skulle vært i seng nå... men må bare få det svart på hvitt, orker ikke holde det for meg selv, må bare dele det med noen.

Jeg tåler så lite for tiden. Så utrolig lite.

Blir misunnelig for ingenting. Om noen har noe jeg gjerne skulle hatt; en person, følelse, ting osv., føler jeg meg dårlig fordi jeg nettopp ikke har den personen, den følelsen eller den tingen. Og det får angsten til å bygge opp inni meg. Angst eller bare en vond følelse. Jeg vet ikke.

Blir også så fort såra. Om noen ikke spør om jeg vil være med, eller ikke nevner meg og later som om jeg bare er en eller annen ubetydningsfull; Bygger den samme følelsen seg som med misunnelighet seg opp.

Jeg hater å ikke tåle så mye. Jeg hater å trekke me unna, slik som da min tante kom å gav meg klem idag. Jeg takla ikke ta imot klemmen, trekte meg unna. Jeg tror hun merket det også "Ehh..ble en kald klem dette". Jeg hater også at jeg ikke klarer å delta i livet til Zara Emilie så mye som jeg skulle ønsket, jeg er liksom for sliten.

Har til og med vurdert å si nei til å ha familie selskap snart. Jeg blir jo 21 år den 10.februar, og familien samles alltid da. Men denne gang føler jeg ikke at jeg orker. Jeg er livredd for at noen skal spør meg om eksamen, skolen og videre planer. For jeg tør ikke stå foran min familie som noen ganger virker som de perfekte, å si:
"Nei, jeg strøyk på eksamen. Så jeg forsøkte ta livet mitt. Om jeg skal fortsette på skolen? Jeg vet ikke, skolen var alt jeg noen gang ønsket meg, jeg elsket å være der, men jeg har ikke krefter til å gå tilbake. Om jeg skal skaffe meg jobb nå? Nei, ærligtalt det vet jeg ikke om jeg klarer. For jeg føler livet mitt er så ustabilt at jeg ikke klarer å ha faste arbeidstider. Jeg har nok med å overleve dagen".
Bare å tenke gjennom denne samtalen gjør vondt, så sitter å gråter nå.. Faen ta. Går å legger meg.

I am still breathing!

2009-02-01T00:25:00.002+01:00

:) Jeg er litt stolt over meg selv. 31.januar, var det 5 år siden overgrepet. Jeg har ikke tatt overdose og jeg har ikke skada meg selv, og jeg skal det heller ikke. Nå skal jeg skrive ferdig innlegget mitt her, og så skal jeg legge meg til å sove. Så skal jeg sove lengre i morgen.

Jeg tror jeg har overlevd dagen idag, ved å holde meg borte fra folk og ikke hatt noen påminnelser. Ikke masse mas fra foreldre om at de vet hvilken dag det er, og ikke nedtellings meldinger (Ikke at jeg legger skylda på noen fra i fjor, men jeg tror nedtellings meldinger var noe av grunnen som utløste overdose for et år siden). Jeg har rett og slett holdt meg for meg selv, hatt mitt eget Harry Potter maraton og strikket som en gal. Så nå forstår jeg godt hvorfor alle damer i psykiatrien strikker (iallfall min oppfattelse av strikking og psykiatri, at alle kvinnlige pasienter strikker), er sikkelig godt å ha noe å henge fingrene i, bokstavlig talt!!
Så idag har jeg strikka ferdig kjolen jeg begynte på i går, og jeg har strikka nesten ferdig sitte underlag nr. 2. :)

Jeg tror også en av de årsakene til at jeg har holdt ut, er at jeg i kveld har skrevet et cheer/chant til vår shoet vårt i april, og fordi jeg har gjort litt andre cheerleading ting. Cheerleading og turnforeningen gjør livet mitt litt bedre. Neste uke skal jeg forresten på min første Yoga time, hadde jeg tenkt! :)

Nå legger jeg meg. Hele 31 minutter inn i en ny dag. :)
Natta

Ensom, usikker, redd - veldig usikker..?!

2009-01-29T22:19:00.003+01:00

Føler meg ensom, samtidig som jeg ikke føler meg ensom.
Føler meg usikker, samtidig som jeg ikke føler meg usikker.
Føler meg redd, samtidig som jeg ikke føler meg redd.

Var hos legen idag. Han ba meg forsøke gå ut av meg selv. Late som jeg var sykepleier som satt i stolen ved siden av meg. Så skulle jeg beskrive hvordan jeg var fysisk: Anspent og urolig. Litt vanskelig å innrømme at jeg var urolig, da min beskrivelse av urolig innebærer at jeg sitter å rister, imens hans beskrivelse av urolig innebar det at jeg ikke klarer å holde fingrene i ro.

Men hans konklusjon var iallfall at jeg var anspent og urolig.

Et innlegg om ingenting....

2009-01-29T00:23:00.003+01:00

Jeg skulle skrive et innlegg om det å være bekymra. Forsøke å sette ord på følelsen som lå i meg i kveld, da jeg ikke hørte fra mi bestevenninne og få andre fikk noe svar heller.

......Men jeg klarte sette ord på følelsen, og jeg klarer ikke gjenbeskrive den. Og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg føler meg dårlig. I tillegg har jeg en del andre tanker for tiden. Ikke noen alvorlige eller livstruende tanker. Og ikke tanker om å skade meg på noe som helst måte. Bare masse tanker...

Tror jeg skal legge meg nå. Sliten.

Noen artikler fra Haugesunds Avis

2009-01-27T21:05:00.003+01:00

Jeg vil dele noen linker til artikler fra lokal avisa vår; Haugesunds Avis.

Når ressursene ikke tas i bruk
http://www.h-avis.no/article/20090124/NYHETER10/797157775
"Resultatet er ikke oppløftende, for å si det forsiktig. 21.000 netter, dager eller timeavtaler for mennesker som sliter med psykiske sykdommer, som var lagt inn i årsplanen – og vi vil tro budsjettert med – ble aldri realisert. ...I årsmeldingen framgår det at det hver arbeidsdag sto 20 senger tomme, ti dagplasser ble ikke brukt og 50 konsultasjoner ble ikke gjennomført. Så kan man kanskje trøste seg med at det kanskje ikke var behov for de 54.000 budsjetterte liggedøgnene, at jobben ble gjort med de nesten 46.000 døgnene som ble resultatet. ...Men vi vet vel alle at behovet ikke ble dekket. At noen så absolutt hadde trengt liggedøgnene eller konsultasjonene. ...Det er og blir uakseptabelt at samfunnets ressurser blir så dårlig utnyttet, og det på et område som berører de mest utsatte og sårbare pasientgruppene" (Utdrag fra artikkelen).

Det sto 20 senger tomme
Det var 10 ledige dagplasser
I budsjettet sto det 54 000 liggedøgn, kun 46 000 ble benyttet.
Jeg sier til Haugesund og Helse Fonna: HALLO!!!!!!!!! Det er så mange av oss her i Haugesund som hadde trengt de sengene eller de dagplassene. Våkn opp å gjør noe bedre i 2009, for hva dere tenker til nå nytter tydligvis ikke.

Jeg gleder meg til å engasjere meg mer i Mental Helse her i byen, da skal vi nok klare å legge press på Helse Fonna.

Vil ha "psykebil"
http://www.h-avis.no/article/20080409/NYHET/605210205
"Helse Bergen har hatt psykiatrisk ambulanse i tre år. Helse Stavanger vurderer det same. Helse Fonna har ikkje oppfatta at det er ønske om dette. ...I Hordaland politidistrikt gjekk talet på oppdrag knytte til psykiatri dramatisk ned då det kom psykiatrisk ambulanse. ...Politiinspektør Odd Magne Haaversen fortel at Haugaland og Sunnhordland politidistrikt har 500 psykiatrioppdrag årleg. ...Alt for to år sidan tok den tidlegare leiaren i Mental Helse Nord-Rogaland til orde for at også Helse Fonna burde få sin psykiatriske ambulanse." (Utdrag fra artikkelen)

Kjære kjære Helse Fonna! Har dere virkelig ikke oppfattet et ønske om psykebil i Haugesund? Jeg tipper at ledelsen eller de ansvarlige for avgjørelsen om vi skal få psykebil eller ikke, aldri har opplevd å bli henta av uniformert politi i uniformerte biler og blitt behandlet som kriminell. Det er så nedverdigende og flaut å bli henta av politi. Og det er i grunnen ikke noe bedre å bli henta av ambulanse, man får like mange blikk etter seg. Men kanskje en psykebil som ikke var så markert ville hjulpet de mange som legges inn ved hjelp av politi eller ambulanse. Jeg vil ikke tro det koster så allverdens å ha en psykiatri ambulanse. Nok en sak å ta opp i Mental Helse Haugesund. La oss legge ekstra press på dem!

To saker som omhandlet psykiatrien i Haugesund og Helse Fonna.

Tvunget psykisk helsevern

2009-01-27T19:37:00.002+01:00

Jeg har lest litt igjennom journaler, epikriser og andre papirer fra mine år i psykiatrien, og jeg har hatt en del tvangsparagrafer på meg, siste var forrige uke.

Så jeg googlet, for jeg ville lese litt mer om disse tvangsparagrafene og hva som er grunnlaget for å bruke tvang. Dette resulterte i dette innlegget her.

"Undersøkelser har vist at Norge har en relativt høy andel av tvangsinnskrivninger i psykisk helsevern for voksne (ca 37 % i 1998) sammenlignet med andre land..." (www.frittsykehusvalg.no).
Jeg tror ikke på at norske leger bruker tvang unødvendig, iallfall ikke mer enn andre lang. Jeg tror problemet ligger i at terskelen for å få hjelp i psykiatrien er så høy, at man ikke kommer til før problemer har blitt så store at tvang er nødvendig.

"Det er en overordnet helsepolitisk målsetting at bruk av tvang innen det psykiske helsevernet skal reduseres og kvalitetssikres." (www.frittsykehusvalg.no). Skal antall tvangs innleggelser reduseres, må terskelen for en plass i psykiatrien senkes slik at vi som psykisk syke kan, orker og vil søke hjelp. Jeg vet at personlig går ikke jeg på legevakta når ting blir vanskelig, fordi jeg blir bare møtt med sure ord og hvis jeg en gang er så heldig at jeg blir lagt inn, skriver de meg fort ut igjen. Så hva er da vitsen med å kontakte legevakt eller lege?

"Variasjon i spesialisttilbudet totalt i det geografiske området, for eksempel vil liten tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester med øket press på akuttavdelinger kunne medføre at tvangsinnleggelse lettere sikrer plass." (www.frittsykehusvalg.no). Her sier de det selv. "liten tilgjengelighet til spesialisthelsetjenester" øker presset på akuttavdelinger.

Hvorfor er ikke da første prioriteringen til Helse Norge å øke tilgjengeligheten til spesialisthelsetjenester? Hvorfor snakker de bare om å redusere antalle tvangsinnleggelser? Man kan ikke redusere antall tvangsinnleggelser, om man ikke har annet alternativ for disse menneskene.

Bare noen tanker...

Kjære Lise min!

2009-01-26T23:38:00.001+01:00

Meg og deg for alltid. Så klart tilgir jeg deg! Jeg er evig glad i deg <3

Kjære anonym (igjen)

2009-01-25T18:36:00.002+01:00

Kjære anonym, du som kommenterte forrige innlegg:

"Hei Merete. Jeg kom plutselig over bloggen din da jeg gjorde noen research på en viss Anne Faksevåg.. jeg har vært innlagt på dps-en der hun har vært overlege,og jeg kan si meg enig i at hun er ikke enkel,hun er rett og slett ufordragelig.. Så jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg vurderer å melde henne til helsetilsynet. Ønsker deg alt god. Styrkeklem til deg."

Kan du være så snill å ta kontakt?
Jeg vurderer også å melde henne, og jeg tror at vi står sterkere sammen dersom vi er flere...
Vær så snill, ta kontakt.

Vennen min, Mrs/Ms Anonym og Bryllup

2009-01-25T12:35:00.003+01:00

Skal forsøke å skrive dette innlegget i rekkefølge.

Vennen min

Vennen min, min kjære engel og life saviour (Høres bedre ut på engelsk). Jeg er så redd for deg. Du betyr alt for meg, og jeg liker ikke det harde fakta at du tok tablettene jeg ba deg passe på, slik at du endte opp på sykehuset. Det er min feil alt sammen, jeg er så lei meg! Du betyr alt for meg, og jeg føler jeg gjør altfor lite for deg. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD! Jeg er evig glad i deg, og håper du kan tilgi meg. Jeg håper også at du nå får hjelp. Du skulle bare ha blitt lagt inn da psykologen og legevakta foreslo det vennen. Da hadde vi sluppet å vært her nå. Jeg ble vekket av din kjære venn, hun var redd. Jeg svarte henne så godt jeg kunne. Og etterpå gråt jeg meg i søvn fordi jeg er så redd for deg.

Mrs/Ms Anonym

Tusen takk for du tok kontakt i går. Jeg vil skrive e-mail til Psientombudet å høre hva de har å si om saken. Tusen takk for tipset. Og jeg setter pris på å ha deg der ute, selv om jeg ikke kjenner deg så godt enda.

Noen flere med erfaringer fra overlege Anne Faksvåg ved Haugaland DPS? Ta i såfall kontakt!

Bryllup

I går ringte min Mimmi (Min wannabe søster), Bestemor (Min wannabe bestemor) håpet å få seg meg før hun reiser tilbake til Lindås. Så om jeg ikke kunne komme opp på bryllups festen til Andreas og Tammy Tolås. Jeg sa såklart ja. Hoppet inn i en kjole å dro opp. Tammy var helt fantastisk. Så nydelig brud. Jeg forstår at Andreas (Mitt wannabe søskenbarn) falt for Tammy (Selv om det nå var Tammy som falt ned fra et tre og Andreas som "reddet" henne). Da jeg kom fikk jeg se film fra hva de holder på med (De er begge med i Ungdom i Oppdrag på Hawaii), og se film fra oppveksten til Andreas, med noen bilder av Tammy. Så var det brudevals, og siden begge er dansere var jo det den vakreste dansen jeg noen gang har sett. Andreas var da norges mester i breakdance for noen år siden, og Tammy har danset ballett siden hun var 4 år og breakdance de siste 8 årene. Helt fantastiske mennesker. Deretter måtte vi jo såklart se film fra utdritningslaget til Andreas! Det var morsomt. Vi lo så vi gråt. Daniel Tolås (min wannabe bror) og co hadde gjort en utrolig bra jobb.

1) Strippet andreas ned til bokseren, og gav han noen kr. Så skulle han ringe på dører å spør etter å få kjøpe noe klær. Han fikk ei barne t-shorte.

2) De tok bind forran øynene hans, plasserte han på et toalett i en heis (De som er kjent i Haugesund og har vært innom handlesentertet Markedet - de heisene som har store glass mot senteret). Der måtte han sitte å spør etter toalett papir. En vekter kom tilslutt å sendte han ut.

3) Andreas blir kledd i leopard dame badedrakt og sendt ut i Tysværtunet bassenget.

4) Det store smellet: De sprengte toalettet i punkt 2.

Skal forsøke å få lagt inn noen bilder, blir vel hovedsaklig fra feiringen i USA (Da Tammy er derfra).

Kjære Anonym

2009-01-24T20:56:00.002+01:00

Kjære deg anonym, du som skrev denne kommentaren i forrige blogg:
"hei Merete!leser bloggen din, men har aldri lagt ogjen kommentar tror jeg...hmmm.. vil bare si at du ikke er den eneste som har problemer med å bli respekter av en viss overlege på dpsen der ...håper du får det bedre snart!"

Kjære kjære deg; hvis du snakker om Anne Faksvåg på Haugaland DPS vil jeg gjerne komme i kontakt med deg. Vi må stå sammen for å få slike fæle folk borte fra psykiatrien!!!

VÆR SÅ SNILL!

Nytt bilde på toppen!

2009-01-23T23:17:00.003+01:00

Min gode venn Tonje (Izzie) lagde nytt bilde til meg idag, som jeg kunne ha på toppen. I tillegg har hun lagd seg en ny blog. Ta gjerne en kikk:
http://schizoparadize.blogspot.com

Tusen takk snuppa! Skal fikse resten av bloggen i morgen! Glad i deg!

Om Benzodiazepiner. Og litt om Mental Helse Haugesund

2009-01-23T22:50:00.002+01:00

Vi har på skolen såvidt begynt med sykdomslære. I den forbindelse hadde skolen leid inn en lege som bor 3 timer unna for å holde foredrag for oss om eldre og sykdommer de ofte fikk.
Vi prata en del om demens og depresjoner. I forelesningen om depresjoner fortalte legen oss at benzodiazepiner, altså innholds stoffet i nevroleptika/psykoleptika, som f.eks sobril, vival, stilnoct etc. at dette stoffet fremhever forekomsten av depresjoner. Ved inntak av Benzodiazepiner øker sjangsen for å utvikle en depresjon.

Det får meg litt til å undre, hvorfor får jeg medisin preparater som inneholder Benzodiazepiner, når jeg fra før er deprimert nok? Vil ikke økt inntak av disse preparatene gi meg enda verre depresjoner? Og vil ikke det være uansvarlig av legen min å skrive ut disse preparatene? Vet det er mange flere deprimerte sjeler der ute som går på disse preparatene.

Ellers så jeg og mamma dokumentaren på TV Norge idag. Og jeg vet ikke om det var så lurt at mamma så den.
"Du bør snakke med legen om å trappe ned på medisiner snart".

Når jeg snakker om skolen må jeg nevne at jeg nå har søkt om permisjon for vår semesteret. Jeg skal ta eksamen om igjen i mars, det kan få to utfall:
1. STÅR jeg, har jeg fri til kullet under meg begynner på sitt vårsemester.
2. STRYKER jeg, følger jeg undervisningen med kullet under meg fra høsten av.
Jeg fant ut at det er verdt det, da det er snakk om drømmen min. Jeg trengte å rase fra meg litt, være sint på verden og meg selv. Jeg tilgir ikke de som har sagt vonde ting til meg i denne perioden, og jeg fortsetter å hate psykiatrien. Men jeg gir ikke opp. Iallfall ikke helt enda.

Ellers fikk jeg telefon fra Mental Helse Haugesund idag. En Johannes fra valg komiteen lurte på om jeg kunne være styremedlem. Jeg sa ja... Gruer meg litt da jeg føler de som sitter i styret er så flinke til å uttale seg og snakke for seg. Men jeg kommer inn i det. Jeg brenner virkelig for de saker som angår Mental Helse. Det første jeg skal ta opp på neste styremøte er mangel på informasjon om Mental Helse og Dagsenteret de driver, inne i institusjonene. Jeg viste ikke om Mental Helse før jeg kom over de på nettet, med dårlig oppdaterte hjemmesider. Så møtte jeg på en medpasient rett før jul, og hun skulle på Dagsenteret. Jeg spurte hvor det var, og hun sa adressa til Mental Helse. Jeg ble paff og spurte "Er ikke det Mental Helse sine lokaler". Det var jo såklart det. Jeg ble skuffet over at jeg har vært i systemet siden jeg var 18 år, og aldri vist at Mental Helse hadde Dagsenter hvor en slapp å bli søkt inn til.

FORBANNA

2009-01-22T21:33:00.001+01:00

FORBANNA DRITT!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg hadde skrevet det lange innlegget om hvordan ting har vært de siste dagene, så klarte BlogSpot å klikke, og hele dritten ble sletta! FORBANNA DRITT! Der ser en hvor mye som skal til for å vippe meg av pinnen.

Cicatrix manet

2009-01-22T20:41:00.003+01:00

Så da var jeg ute igjen....

Jeg ble mandag lagt inn med tvang i Stavanger. Siden hjem kommunen min er Haugesund, så flyttet de meg tilbake til Haugesund på tirsdag. Var fremdeles på tvang da. Da jeg kom til Haugesund skulle jeg egentlig inn på lukket avdeling. Kom dit og satt å venta en halv time med en av sykepleierne fra Stavanger, hun ble tilslutt så irritert over at de lot meg vente så lenge at hun gikk inn å ba dem forte seg, og sa hun måtte gå. Var midt i vaktskiftet. En sykepleie student som gikk andre året på Høgskolen som jeg går på kom inn. Hun var kjempe tøff. Våget å spørre om ting, og noterte masse ned. Jeg tror jeg var en del av hennes skriftlige oppgave til skolen. Men uansett, jeg likte den dama Evy-Ann heter hun. Så jeg våget etterhvert å fortelle en del, og ettersom jeg alltid får studenter til kontakt når jeg er lagt inn tenkte jeg at hun skulle bli min kontakt imens jeg var der. Men den gang ei. Jeg ble overført til DPS etter noen timer på lukket avdeling. Anette og Reidun hentet meg. Anette kjørte og Reidun satt bak å passet på meg. Jeg tror de var redde for at jeg skulle hoppe ut i fart eller noe siden Reidun måtte sitte ut mot døren. Da jeg kom opp på DPS fikk jeg ikke snakke med lege, så tvangen ble på meg enda. Jeg hadde egentlig ikke utgang, men Anette gav seg etter litt mas om å få gå en tur med følge. På turen prata vi litt, ikke mye med litt. Hun spurte om mine tanker om det å være tilbake, og jeg svarte "både og" Og fortalte hva overlegen sa til meg sist jeg var der ("Du har ikke godt av å være innlagt. Pakk sakene dine å dra hjem"). Da vi kom tilbake satt jeg litt å så TV med noen andre pasienter. Hadde en ekkel angst inni meg, ba om Vival og det hjalp. Slappa av litt med daten. Og ba om kvelds medisinene mine. Gikk å la meg da jeg hadde funnet ut hvem nattevaktene var. Sov ikke den natta, men orket ikke fremmede nattevakter så lot som om jeg sov hver gang de kom inn. Jeg har en uvane med å legge meg med hodet i motsatt ende av senga, og får å se meg da må de gå et stykke inn i rommet.

Dagen etter var Mette kontakten min, imens Grethe som skulle være primær kontakten min var også der. Skulle til samtale kl. 10. Mette fulgte meg bort. Vi skulle være med, en lege, overlegen og en sykepleier. Grethe kom å hun og Mette vekslet noen ord i gangen, så jeg satt alene med en lege (overlegen var ikke kommet enda). Legen spurte meg om hvordan jeg hadde det, først våget jeg ikke svare. Men etter at hun hadde stilt spørsmålet et par ganger følte jeg at hun virkelig ønsket å vite hvordan jeg hadde det. Svarte, men så kom både Grethe og Overlegen (Anne fra nå av). Anne har alltid hatt noe i mot meg, til og med fastlegen min sier hun har noe imot meg. Hun startet samtalen slik:
"Først Merete så må jeg bare si hvor utrolig dum oppførsel du har. Deretter finner jeg ikke noe grunnlag for å beholde deg her på tvang. Vi har aldri hatt noen med din diagnose på tvang her før. Så jeg fører deg over til frivillig."

Videre husker jeg ikke. Men så begynner hun å bruke ordet "dum" om meg litt for mange ganger. Så sier hun:

"Du ender alltid opp her. Legen din spurte om du kunne komme inn i desember pga. eksamen, og det fikk du. Og hvordan endte det?" (Min forrige overdose)

Jeg svarte:

"Ja, jeg fikk komme inn i desember pga. eksamen men det var noen dager for sent, og det var mye frem og tilbake rundt den innleggelsen. Vi ba om å få komme inn en uke før, senest mandagen (Hadde eksamen på fredagen). På mandagen hadde dere fremdeles ikke behandlet søknaden min, så legen min ringte og brukte masse energi og krefter på å få meg inn. På onsdagen får jeg telefon om at jeg kan komme opp om en time, og få innleggelsen fra da. En time senere kommer jeg å blir møtt med 'Du skal jo ikke komme før i morgen'."

Anne sa:

"Nå er du urettferdig å forsøker å legge skylden på andre."

Hallo!!! Det var jo fakta jeg sa, jeg forsøker ikke å finne noen andre å klandre for problemene mine, men at DPS ikke svarte på søknaden før på onsdagen - det var DPS sin feil!

Men uansett, samtalen fortsatte å Anne brukte en del ganger til ordet DUM om meg. De andre sa ingenting. Jeg klikka tilslutt, ropte til dem "JAVEL så er jeg DUM da", og løp ut. Jeg låste meg inne på rommet, og deretter inn på badet. Grethe, legen og Anne satt igjen. Kanskje ble de enige om en versjon av samtalen hvor de ikke hadde brukt ordet dum om meg, i tilfelle jeg skulle fortelle noen om den ordbruken. For en sier ikke til en ustabil person at hun er dum!

Inne på badet mister jeg helt kontrollen. Kutter som bare det. Jeg har holdt meg lenge uten selvskading, kun en liten sprekk på 23 uker og 3 dager. Men tirsdag var den verste selvskadings episoden jeg har opplevd. Store deler av denne tiden er borte. Husker brudd stykker. Det banket på døren, den var låst og de låste den ikke opp. Neste jeg husker er at Anne sier:

"Ja hun har kutta seg.." Vet ikke hvem hun sier det til. Maya (Nok en sykepleier) kommer inn. Ser sårene, går. Kommer tilbake. Går igjen. Kommer tilbake ber meg holde armen under vasken i kaldt vann (Varmt vann får blodet til å fortsette å renne... Så pass har jeg lært på sykepleien). Går igjen. Kommer tilbake med bandasjer og sier at Anne har sagt jeg må sy, og sier at Mette kjører meg ned på kirurgisk poliklinikk. Noen pakker baggen min. Mette kjører meg ned, fyller ut papirer og drar igjen. Jeg er utskrevet fra DPS. Kommer inn på kirurgisk poliklinikk, jenta/sykepleieren sier jeg kan sette meg på benken. Vi begynner med kuttene på foten. Noen må stripses. Så sjekker hun armen.

"Oyj, jeg tror du må legge deg ned på benken jeg"

Ei annen sykepleier kommer inn å spør om Jenta/sykepleieren skal bli med opp å ha lunsh

"Ja, kommer snart, skal bare gjøre dette ferdig, bare gå du jeg kommer snart".

Tar av mer bandasje og sukker. Plutselig får hun det travelt (hun skal jo til lunsh... BLÆÆÆ). Jeg ligger å gråter, ikke for sårene gjør vondt men for jeg er desperat etter hjelp og føler meg mega ensom. Hun ber meg se bort for her var det mye blod. 3 sår blir sydd, resten blir stripset. Elendig arbeid fra jenta/sykepleieren. Jeg kunne gjort det bedre selv. Så blir jeg sendt hjem. Jeg gikk bort til fast legen min, men han var såklart ikke på jobb. Jeg ringte han på mobilen å gråt. Han ba meg komme igjen dagen etter kl. 2. Jeg kom hjem, og fikk heldigvis være alene slik jeg trengte. Marianne sendte mld å spurte om vi skulle finne på noe før trening. Møtte henne tre timer før treningen. Men det var ikke så mye selskap i meg, så vi endte opp med å dra opp i turnhallen en og en halv time før vi skulle trene. Det er noe med turnforeningen som gir meg et ekstra løft i hverdagen. Jeg blir alltid i bedre humør der. Jeg tror det har noe med at jeg føler meg verdsatt og viktig for turnforeningen. Kjersti kom som vanlig opp med dattera si som går på barneballett eller jenter 4-6 år eller noe sånt. Hun smilte til meg da hun kom, og vi vekslet noen blikk innimellom. Guri (trener koordinatoren vår) kom. Jeg, Marianne, Guri og ei annen dame satt å fant på forslag til temaer til vårshowet vårt i april. Vi kom på ganske mange alt fra "Sirkus" til "Turn er bra" (Vi har her i byen en høstfestival for skolebarn som vil kaller Barn er bra...). Ganske morsom samtale. Og jeg klarte å smile litt. Tok det rolig på treningen, da hverken armen eller foten min var i trenings humør. Kom hjem, og det ble fult balluba. Den gode følelsen som hadde bygd seg opp i turnhallen ble totalt ødelagt.

Cicatrix manet = The scars remains....

Og hvis du har lest alt dette, tusen takk! Jeg setter pris på det!

JEG FANT INNLEGGET MITT, SOM JEG I GÅR VAR SÅ FORBANNA OVER AT BLE SLETTA!!!! :))))

§ 3.2

2009-01-20T13:35:00.002+01:00

Jeg strøyk på eksamen....

Da var jeg her nok en gang her. § 3.2 hengende over mitt hode. 10 dager tvang. For tiden sitter jeg på ferja over til Haugesund fra Stavanger.
Mer bakgrunn for innleggelsen og §'en kan du lese på Lise sin blogg her:
http://liseliten.blogspot.com/2009/01/du-og-jeg.html

Så 10 dager fremover nå vil det være lite aktivitet fra min side... Hverken på blog, MSN, SMS, tlf etc. Men setter pris på en mld så jeg kan lese når jeg får mobilen min og internett igjen.

Glad i alle vennene mine!!!

En indre uro...

2009-01-16T19:10:00.002+01:00

Da var den en stund siden jeg hadde skrevet et "dypt" og følelsesmessig innlegg.
På onsdag var jeg på trening, jeg og den andre hjelpetreneren hadde treningen alene da hovedtrener var syk. Vi møtte opp en time før treningen vår begynte, slik at vi kunne planlegge timen og øve inn en "dans" vi brukte som oppvarming for 4 år siden. Partiene før oss er Jenter 4-6 år og Foreldre og barn. Og så klart så dukket min "gamle" psykolog opp med datteren sin som gikk på Jenter 4-6 år partiet. Først ble vi vist begge litt "paff" (Er det et ord som brukes ellers i Norge, eller bare på vestlandet?). Så på hverandre og viste ikke helt om vi skulle stoppe å prate sammen, heldigvis dro datteren hennes henne videre. Vi planla treningen, danset litt. Men såklart når vi gikk inn i kafeen, satt selvfølgelig psykologen min der. Jeg klarte fremdeles ikke si sikkelig hei, men endte opp på motsatt side av bordet, slik at jeg så rett på henne. Hun prata med noen andre damer, og jeg hadde fremdeles ikke noe ide om hva jeg skulle si til henne. For hva sier en til ei dame en har fortalt ALT til, og som en plutselig blir "revet" bort ifra? Da datterens parti gikk mot slutten, satt vi (Jeg og hun andre hjelpetreneren) i gangen hvor man betaler medlemskontigent, og tok imot jentene våre og penger som de betalte inn for sko. Og da går selvfølgelig psykologen forbi igjen for hun skulle hente datteren. Jeg sier "hei", og det er alt jeg klarte å si til henne.
Nå må jeg såklart se henne hver onsdag fremover, blir flaut...
På onsdagen sprakk jeg på kvelden også. Jeg hadde da holdt meg i 23 uker og 3 dager selvskadings fri. Ble bare noen risp, men nok til at jeg startet tellingen min på ny. Så nå har jeg 2 dager selvskadingsfri.

Idag skal vi egentlig få eksamens resultater. Jeg er livredd for at jeg strøyker, og det ble ikke bedre da kull lederen vår sa at 25% hadde strøket - altså 25 av de 100 i kullet har strøket. Nå sjekker jeg hvert 5. minutt om resultatene er kommet... Men jeg er usikker på om jeg vil vite resultatet. Redd for hvordan jeg vil reagere...

(Kjersti, min "gamle" psykolog. Bilde er fra Haugesund Kommune sine nettsider)

Første skoledag 2009

2009-01-11T20:38:00.001+01:00

LOL!!! Første skoledag! Sprøytestikking!

Maria Mena - All this time

2009-01-10T21:14:00.001+01:00

You self distructive
Little girl
Pick yourself up
Don't blame the world
So you screwed up
But your gonna be ok
Now call your boyfriend
And apologize
You pushed him pretty far
away last night
He really loves you
You just don't always love yourself.

And All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push
All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push

Think all the mean girls
That pulled your hair
Are barefoot now and
Pregnant there
And you write pop songs
And get to travel around the world

And All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push
And All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push

So you've had some detours
Some stupid men
Now we know what not
to do again
Besides you lucked out
Finally

And All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push
All this time
Ohhh all this time
You have had it in you
Just sometimes need a push

Alllll this time
Ohhooh all this time
You have had it in you
Just sometimes need aaa push
All this time
All this time

http://www.youtube.com/watch?v=T1xZogpmYRU

Best cheerleader in the world!

2009-01-08T16:06:00.004+01:00

Er det gale å være missunnelig på en 13 år gammel jente?

Kiara Nowlin er en av verdens beste cheerleadere! Hun er sinnsykt flink!

Fant faen meg ikke ut hvordan jeg skulle legge inn filmen her, men her er iallfall linken